DX-deal: Gassbrenner

god som gull kinavare gassbrenner

På korte og raske turer er gassbrenner tingen om man har behov for å smelte snø eller varme vann. En gassbrenner er en enkel konstruksjon som ikke trenger å veie så mye, og den er kjapp å rigge opp. Supplerer man i tillegg med en vindskjerm så får man en mer energieffektiv løsning.

DX.com har et rikholdig utvalg av gassbrennere. Selv har jeg brukt to forskjellige brennerne som har fått mye god tilbakemelding fra deres kunder, og holder en knapp på denne.

Kinabrenneren er mye billigere enn tilsvarende brenner fra f. eks snow peak og msr, men fungerer etter min erfaring like bra. Den har dessuten integrert piezotennere som er en herlig funsjon når man skal fyre opp. Noen fyrstikker i reserve er nok uansett ikke feil.

Hva: Gassbrenner fra deal extreme
Pris: ca 70 kroner, gratis frakt.

Fordel: Lett vekt. Integrert piezotenner, billig.
Ulempe: Skruen som holder hodet må etterstrammes innimellom.

Aconcagua 6962 moh

Med sine 6962 moh rager Aconcagua som det høyeste fjellet på den sørlige halvkule, og det høyeste fjellet utenfor Himalaya. Bestigningen er ikke teknisk krevende, men høyde og værforhold gjør det allikevel til en grei utfordring.

Målet var en unsupported bestigning av Aconcagua. En felles drøm skulle realiseres. Seriøse greier; en av the seven summits. Vi hadde til og med sponsorer i ryggen. 

Hvor: Aconcagua, los Andes, Argentina
På: Eldste Pettersen og meg
Når: Januar 2007
Trekked & done: Aconcagua via false polaco route.

Planleggingen startet nesten ett år i forveien. Tanken var å bestige fjellet via ruten "False Polaco" som egentlig er en kombinasjon av to ruter. Der den virkelige polsk-ruten fortsetter over polskbreen og opp til toppen, gjør "False Polaco" en travers over til normalruten og følger denne opp til toppen. Videre skulle vi være selvhjulpen i den forstand at vi ikke skulle bruke guide og at all nødvendig utrustning og proviant skulle bæres på egen rygg.

Mendoza

Avreise fra Norge rett etter unnagjort nyttårsfeiring. Vel fremme i Mendoza gjøres siste forberedelser: Klatretillatelse, noe proviant, bensin og kart. I tillegg til dette skaffet jeg meg en også en matforgiftning og dermed noen dagers utsettelse på turen. Badstu skal hjelpe mot det meste, og etter 2-3 dager i over 30 graders varme på et lavklasse hotellrom var jeg noenlunde restituert igjen.

Grytidlig avreise fra Mendoza. Etter tre forventningsfulle timer ombord i en til tider fullstappet buss ankommer vi Punta Vacas, 2500moh som er startpunktet for turen. Betydelig varmere enn antatt, og med ett går det opp for oss hvorfor de fleste som bestiger Aconcagua får utstyret transportert med muldyr de 42 kilometrene inn til til Base Camp. Det gjelder å ikke vike fra konseptet. Altså, med 30 grader i skyggen og 35+ kg på ryggen trasker vi de første 16 km innover Vacas-dalen.

Hviledag i Pampa de Lenas 2800moh, deretter ytterligere 16km til Casa de Piedra 3200moh. Prøver å holde pulsen nede i anbefalte 130, men innser at det vanskelig lar seg gjøre med tung sekk på ryggen. Inklusive pause i skyggen av liggeunderlaget bruker vi åtte timer på dagens marsj.

Base camp

Ytterligere ti tusen bortovermeter og tusen oppovermeter, og vi ankommer Base Camp, Plaza Argentina 4200 moh. Hodepine som heldigvis går over. Vi har ikke fulgt anbefalt oppstigningshastighet på 300-500 høydemeter per døgn og hviledag for hver 1000 meter.

Siden alle leirer høyere enn Base Camp ligger med relativt stor høydeforskjell til hverandre gjennomføres bæring i to runder. Kroppen får dermed gradvis tilpasset seg høyden. Vi bærer opp halvparten av utstyret 800 høydemeter opp til high camp 1. Merker godt at kroppen ikke takler høyden godt. Hodepinen og kvalmen gir seg imidlertid når vi kommer ned til Base Camp igjen. 

Legen i basecamp måler oksygenmetningen i blodet og gir klarsignal om at vi kan flytte opp og sove i high camp 1. For å hjelpe på akklimatiseringen drikker vi rikelig med vann, 4-6 liter om dagen. Vannkvaliteten er ikke veldig bra, og det er nødvendig å rense vannet, vi bruker sølv-ione-tabeletter. På de laveste campene er det lagt vannledninger fra rene kilder som ikke behøver rensing, mens i de høyere camper drikker vi smeltevann fra breer, eller smelter snø. Menyen for øvrig består av selvblandet kornblanding og frysetørket mat av type Real turmat fra Drytech. Dette mer av vekthensyn enn de store smaksopplevelser - Lysten på Drytech synker proporsjonalt med inntaket.

High camp 1 - 5000 moh.

Ruskevær. Snøen melder sin ankomst, og vinden. Planen om å flytte til neste high camp ytterligere 800 meter opp går i vasken. Under første bæring blir vi møtt av kraftig vind og snødrev og vi beslutter å droppe utstyret 300 meter lavere enn planlagt og vender tilbake til camp 1.

High camp 2 - 5500 moh
Vi flytter opp til depotet og tilbringer to netter her. Oppstigningen går for fort og kroppen gjør krav på hvile. Teltet, Helsport Svalbard, får kjørt seg i nokså kraftig vind, men holder foreløpig ut.

High camp 3 - 5800 moh
Leiren er plassert ved foten av polskebreen og brukes som utganspunkt for bestigning over breen, og også som utgangspunkt for bestigning etter ruten som vi har valgt. Værmeldingene er sprikende. Vi bestemmer oss for å gå for toppen neste morgen sammen med to briter hvis været tillater det.

High camp 4 - 6000 moh
Toppstøtet blir avlyst på grunn av for sterk vind, og vi bestemmer oss heller for å fortsette over til normalruten, og legge oss i en leir 300 meter høyere. Ettersom traversen i alle fall er en del av ruten, sparer vi inn et par timer på toppdagen på denne måten.

Toppen
Kaldt og relativt kraftig vind på morgenkvisten. Ut fra værmeldingen er dette eneste mulighet for å nå toppen på noen dager, og dermed satser vi. De guidede gruppene starter grytidlig. Vi er bare to, og vi antar vi kan holde høyere fart, så vi planlegger å starte senere. Tre andre grupper har gått før oss når vi omsider legger i vei klokken 09:30. 

Stadig kratig vind, sol men kaldt. Ser håpløst ut i begynnelsen, men ettersom tiden går, og vi nærmer oss toppen øyner vi håp om å klare det. Vinden er bitende kald, og selv om jeg går med en kjempetykk dunjakke på meg sliter jeg med å holde varmen. Etter syv timer har vi imidlertid tilbakelagt de nærmere 1000 gjenstående høydemetrene og ankommer toppen. Antatt prosedyre innebar fremføring av nasjonalsangen, juble og være glad for at målet er nådd, men nasjonalsangen ble det ikke noe av. Jubelen ble erstattet med hodepine og gleden erstattet med kvalme. Fotoseansen ble noe forkortet til fordel for en kjapp retrett. Pettersen er svimmel, og med ustø skritt karrer han seg nedover. I tilfelle hjerneødem, som er en alvorlig form for høydesyke, har vi med Dexamethason. Anbefalt dose blir for sikkerhets skyld inntatt, med mer eller mindre vellykket resultat. Tablettene fører i alle fall til halsbrann, og om mulig ennå mer forringet matlyst. Vel nede konkluderer vi med at symtomene heller kom av lett dehydrering, lavt blodsukker og rett og slett oksygenmangel. Formen tok seg heldigvis opp utover kvelden. Da ble det omsider nasjonalsang og jubel i leiren. En erfaren guide som vi møtte uttalte at han aldri hadde vært på toppen under så vanskelige forhold. 

Prolog
Teltet takket for seg natten etter toppstøtet. Vi fikk skryt for vakker fremføring av "Ja vi elsker". Vi pakket lekene og gikk ned 2500 høydemeter til Base Camp på normalruten. Inntok en pizza i denne noe mer siviliserte campen, kvittet oss med skiteposene vi hadde bært med oss i to uker, og lufset deretter 18 km til laveste camp på normalruten. Fri for telt, men det er vindstille og stjerneklart, så siste natten nytes under åpen himmel, før siste mil til sivilisasjonen blir unnagjort. 

Et par timer for å se på Punta del Inca, så buss tilbake til Mendoza. Vi tar inn på et svalere hotell denne gangen. Setter av en uke til å kåre byens beste biffrestaurant. Argentinsk biff er på ingen måte oppskrytt, og biff-begrepet fra Tex Willer; "fire fingre tykk," kommer endelig til sin rett.

Vacasdalen

Ruten vi fulgte opp til toppen er tegnet med rød strek, mens den blå streken viser normalruten, altså den veien vi gikk ut.

På tur opp mot base camp

På tur opp til base camp

High camp 1

High camp 4. White rocks

Toppdagen

Toppen

Retur

DX-deal: Walkie talkie

Når man klatrer i fjellet går det vanligvis greit å kommunisere med roping og med rykking i tauet. Men mange har vel opplevd å bli stående som et spørsmålstegn, uten å oppfatte hva som skjer i andre enden av tauet. Ingen visuell kontakt, og vinden og topografien gjør at ropingen ikke når frem. Og taurykkingen er et ordfattig språk når man skal forklare noe ut over det man har avtalt på forhånd.. Hadde man bare hatt dekning på telefonen så hadde det jo ikke vært noe problem.

Løsningen på problemet kan være å ta med seg walkie talkies på tur. Har god erfaring med disse små radioene som jeg kjøpte for en billig penge fra dealextreme. Et sett med to radioer fås kjøpt for skarve 150 momsfrie kroner, inklusive frakt. 

Festes på en justerbar tauslynge, så kan den henge lett tilgjengelig diagonalt over overkroppen når man klatrer. Radioene drives av 4 stk AAA batterier per håndsett. For å unngå at radioen plutselig er fri for strøm når man skal bruke den kan man sette en tapebit over en av polene på ett av batteriene, slik at radioen ikke slår seg på om man utilsiktet kommer borti av/på bryteren.

Hva: Bellsouth walkie talkie
Pris: 150,-
Fordel: Lett vekt. Flere kanalvalg. Lav pris
Ulempe: Lett å komme borti av/på knappen.

Hold orden på utstyret

Et lite tips til hvordan man kan holde orden på utstyret når det ikke henger i klatreselen.

Daisy chain, en slynge med sydde løkker, er et omdiskutert redskap blant klatrere. Vanligvis foretrekker jeg å bruke tauet til innbinding i standplass, men er man flere enn to i taulaget blir det mer ryddig når man kobler seg inn med f.eks en daisyslynge som kuhale.

En bonus med å eie en daisychain er at den er finfin til å holde orden i racket når det ikke henger i selen. Man kan sortere nøtter, kamkiler, slynger osv i de forskjellige løkkene på slyngen. Før man trasker i vei eller racker opp er det bare å fiske frem klasen, legge slyngen utover og plukke utstyr for dagens mål, evt plukke ut det som ikke skal være med før man hiver racket i sekken.

Henger man det lengste utstyret ute mot endene, og det kortere i midten blir det en fin og håndterlig klase om man kobler endene sammen og bruker som løftepunkt.

Og er du en innbitt fiende av daisy chains så kan du alltids lange en egen for racket ved å sette noen overhåndsknuter på en tynn 120-slynge.

Daisy chain som utstyrsslynge

Nalgene vs brusflaske

Lett er rett; er et motto som er greit å etterstrebe så lenge som det ikke går ut over funksjonalitet eller sikkerhet. Sekken blir fort tung når man skal ha med mat og utstyr for å klare seg ute noen døgn, og da gjelder det å spare der man kan. Alle monner drar.

I flere år har nalgeneflasker vært faste følgesvenner på tur. De er jo så solide og holdbare drikkeflasker. Men hva med vekten sammenlignet med moderne brusflasker laget av PET-plast?

	Volum [l]	Vekt [g]	Vekt/Volum [g/l]	Pris [NOK]
Nalgene	1	175	175	179,-
Brusflaske	0,5	22	44	1,-
Juiceflaske	1	33	33	2,50
Brusflaske	1,5	41	27	2,50

Om man har med seg to liter vann i sekken får man en vektbesparelse på nesten 300 gram dersom man bytter ut nalgeneflaskene med PET-flasker.

I tillegg til dette har PET-flaskene den fordelen at de er komprimerbare. En tom flaske tar med andre ord ikke opp nevneverdig volum i ryggsekken. En halvfull flaske, der man har klemt ut luften før man setter på korken, former seg veldig fint når den pakkes i sekken. Ulemper er at det kan være vanskeligere å estimere hvor mye som er igjen i flasken, og at det kan være litt plundrete å rett ut flasken når den skal fylles igjen.

Og selv med splashguard på Nalgene-flasken må jeg si at brusflasker er bedre å drikke av.

Juiceflaskene har forresten den fordelen at de har større åpning enn brusflasker, noe som gjør at de er lettere å fylle, lettere å rengjøre og lettere å rette ut etter at de har vært sammenpresset. Og så har de en fin størrelse.

Og hva med holdbarhet? PET er en utrolig holdbar plast. Prøv å bøy og knekk så mye du klarer - du skal holde på veldig lenge før du klarer å lage hull i den.

Herved sier jeg takk til Nalgene for mange fine turer: Fra nå av er dere pensjonert. I beste fall får dere bli med på tur i parken for å bygge image.

Drømmediederet, Vengetind

Drømmediederet er så mye mye mer enn de seks taulengdene  ruta består av, eller det seksti meter lange diederet ruta har fått navnet fra...

Før man står på innsteget har man allerede fått mange meter fin klyving, og når man topper ut ruta har man fortsatt noen meter igjen til selve toppen, og enda flere meter ned til veien igjen.

I tett tåke ankom vi Vengedalen natt til lørdag. I oktober i fjor våknet vi under en snøkledd Vengetind. I år har vi tatt turen litt tidligere. Spent på hvilke forhold vi kommer til denne gangen.

Tåka har heldigvis lettet i løpet av natten, men været er fuktig og det kommer en og annen regndråpe på morgenen. Vi stresser ikke; lar heller fjellet få litt tid til å tørke, og klokken er halv ti når vi labber i vei til innsteget. Baner oss vei gjennom våt krattskog og våt lyng, men når det bratner til begynner fjellet å bli tørt. Følger en tidvis tydelig sti langs ryggen og en og annen varde som gir et hint om veivalg. Mye fin og eksponert klyving - og stedvis så eksponert at vi velger å gå på løpende sikring.

Første taulengde på ruta tar oss opp til starten på diederet som har gitt navn til ruta. Et nesten seksti meter langt dieder som virkelig svarer til forventningene. Nydelig klatring, lettsikret, null taudrag.

Roter meg litt for langt til høyre på femte taulengde, men KP henter oss inn på sjette lengde, og vi topper omsider ut. Som vanlig tok ting litt lengre tid enn antatt; og vi har bare èn lykt med oss. Sjumetershammeren får stå igjen som en bonusflash til neste gang turen går hit. I kapp med mørket som trenger seg på karrer vi oss ned normalveien og får heldigvis gjort unna det meste før det blir helt mørkt.

På: KP, SP, Blim
Hva: Drømmediederet. Mye fin klatring, nydelige omgivelser.
Fører: Klatring i Romsdal

Anmarsjbeta:
Ta sikte på, og følg bekken som kommer ned fra Vestgjelet. Når det bratner til følger man ryggen som går på venstresiden av Vestgjelet. Veien går mye på fjell, men innimellom kan man finne tydelig sti og en og annen varde som røper hvor veien går. Taubruk er nok å anbefale enkelte steder langs ryggen. Når man kommer til innsteget på Vesteggen traverserer man til venstre rett under fjellveggen for å komme til innsteget på Drømmediederet. Regn med tre timer på anmarsjen om du ikke har gått der før.

Venjetind

Drømmediederet på Vengetind

Vengetind

Den ufullstendige Trollatraversen

Den fullstendige Trollatraversen var målet; altså Sørøsthjørnet på Skarfjell og så fortsette med Trollatraversen.

August lakker mot enden, og lange lyse sommernetter er en tilbakelagt tid. Ingen av oss har gått verken Sørøsthjørnet eller Trollatraversen før, med unntak av det lille vi fikk med oss i januar. Det kommer til å ta mer enn èn dag, så vi pakker med tanke på en overnatting underveis.

Nydelig værmelding for fredag. Lørdagen derimot ser ikke bra ut; krysser fingrene for at meteorologene modererer seg angående regnet.

Start fra parkeringsplassen i Innerdalen like etter daggry fredag. Syklene parkeres ved Innerdalshytta, og vi marsjer videre på stien opp mot Giklingdalen. Innsteget på Sørøsthjørnet tre og en halv time senere.

Fin klatring og moderat vanskelighetgrad, om enn litt mye løse stenblokker oppover Sørøsthjørnet. Femtenmetershammeren skiller seg imidlertid ut både i bratthet og vanskelighetsgrad, men SP leder opp i fin stil. For andremann; med utstyr for overnatting, og mat for et par dager er sekken tung nok til at pumpen melder seg på den korte lengden. 

Roter litt med videre veivalg, og før vi topper ut på Sydtoppen er det langt på dag. Følger ryggen over til Midttoppen. Stortoppen på Skarfjell ser uinntakelig ut, men fremstår heldigvis snillere når vi nærmer oss. 

Enklere klyving bortover eggen i retning Nore Trolla. Et par rappeller, men ellers flyter det på. Mørket innhenter oss rett før Snøskar. I fall værmeldingen slår til har vi med et yttertelt som beskyttelse. Får satt opp teltet på en eksponert hylle, og vi kommer oss inn i skaret og får hentet snø til smelting.

Lett søvn utover natta. Helsport Ringsting Superlight, er staselig å ha med så lenge det ligger i sekken, men i vindrossene som kommer utover natta er vi heller skeptisk.

Vinden avløses etterhvert av regn som varer utover morgenen. I glipen under teltduken kan vi se ned på skydekket som ligger mellom oss og dalen et sted der nede. Frokost. Ut på formiddagen kommer nedbøren som sludd. Ingenting tyder på at meteorologen tok feil. Tiden har gått i fra oss; bailen er et faktum.

Smått skuffet bryter vi leir og begir oss på vei hjemover. Følger snørenna ned Snøskar et stykke og traverserer deretter noe nordover på snøfeltene før vi kommer oss ned i høyde med innsteget på Sørøsthjørnet.

Været er bedre i lavlandet, men Store Trolla ligger fortsatt innsvøpt i skyer. En kraftig regnskur overfaller oss på siste etappen ned fra Innerdalshytta og bekrefter at bail var det riktige valget. Det kommer vel flere anledninger..

Skarfjell og Trolla

Søre Trolla, Store Trolla, Nore Trolla, Skarfjell

Sørøsthjørnet på Skarfjell

Stortoppen på Skarfjell og ryggen mot Nore Trolla

Camp ved Snøskar

CR Kaldklova, Agdenes

Og en aldri så liten crag report fra Agdenes.

På: SW, Blim, KP, onkel Thomas
Hvor: Kaldklova, Agdenes
Type crag: Naturlig sikret, og noen bolta ruter.
Sent'n done: Bananfluer, Linjalen, Den gode, Den onde, Den grusomme
Hørt: This ain't rock climbing - this is berry picking.
Fører: Trønderrock

Halvannen time kjøring fra Trondheim. Noe vegetert, men trivelig klatring på velsikra og veinært fjell i landlige omgivelser. Sol i veggen til godt utpå ettermiddagen. Gullfisken er for lengst død, men på toppen av Kaldklova ligger muligens tjernet som det gamle sagnet så feilaktig stedfestet til toppen av Stetinden.

Kaldklova på Agdenes

CR Størenhammeren

På: KP & Blim
Hvor: Støren
Hjemme: Onkel Thomas
Type: Naturlig sikret, og en god del bolta ruter.
Sent'n done: Motorveien (5), Lyneggen (5-).
Fører: Trønderrock

Tre kvarters kjøring fra Trondheim gjør at det er fult mulig å ta en kveldstur hit. Nydelig og variert klatring. Noget trafikkstøy, men null anmarsj.

Lyneggen på Størenhammeren.

Rutebeskrivelse Stetind, Normalveien

Stetinden, Norges nasjonalfjell, er vel verdt et besøk. Enkleste rute til topps er Normalveien som går i nydelig nordnorsk natur opp til Halls fortopp, 1314moh, deretter med eksponert klyving og litt klatring over den ca fem hundre meter lange og tidvis skarpe eggen over til toppen av Stetind, 1391moh. Ønsker du mer klatring er ellers en bestigning via Sydpillaren å anbefale.

Type: 

Naturlig sikret; vanlig å gå på løpende sikring mellom Halls fortopp og hovedtoppen med unntak av en kort taulengde under mysosten (4+).

Anmarsj:
Følg sti og varder fra parkeringsplassen ved Stetindtunnelen og helt opp til Halls fortopp hvor man racker opp. Siste mulighet for vannfylling er på høyde med Svartvatnet, i elven som kommer fra vannet.

Rute til hovedtoppen:
Fra fortoppen skrår en sti ned mot venstresiden av eggen og ut på et eksponert sva før du runder et hjørne og klyver opp på eggen via et dieder. Eggen spisser seg etterhvert, før den videre går over i et bredere sva som skrår nedover. Følg eggen til den ender på en flat hylle. Her klyver man ned til høyre på en eksponert blokk og videre ned i en kamin. Det er plassert en borebolt der man klatrer ned for å lette sikringsarbeidet. Man kommer ned på en bred hylle som etterhvert smalner til under mysosten hvor man kan etablere standplass for traversen under mysosten.

Klatringen starter med å traverse flaket som mange i dag omtaler som de ti forbitrede fingertak. Zappfe, som nok er opphavet til denne betegnelsen omtalte de imidlertid som "seks - otte forbitrede fingertuptak."
Schjelderup, som var en av førstebestigerne, hadde følgende å si om passasjen: "Der var er stykke klyving saa utsat, som man skal lete efter, men ikke videre vanskelig"

Graderingen som er 4+ er nok mer beskrivende, og om man velger å krumme alle fingerleddene er det god nok plass bak flaket til at man like godt kan kalle passasjen for "de fem gode bøttetak". Klarer man å holde armene strak og smøre føttene godt i veggen burde det gå greit å traversere ut i veggen. Når man klatrer videre opp under taket kan det lønne seg å se nøye på hvor man plasserer føttene; veggen er nemlig ikke så blankskurt som den ser ut til å være ved første øyekast. Videre følger man hylle som skrår opp mot eggen, hvor standplass kan etableres.

Den videre ferden mot toppen er av enklere karakter, med unntak av et par luftige passasjer.

Retur:
Samme vei som når du kom opp, men når du kommer til mysosten følger du eggen helt ut til det etablerte rappellankeret, to boltede kjettinger, og foretar en 15 meters rappell ned til hyllen ved starten av bøttetaktraversen.

Utstyr: 
30 meter tau og vanlig. Kamkiler er veldig fine til løpende sikring ettersom de gjerne tar drag i flere retninger. Svasko kan være greit for partiet under mysosten, men er ikke nødvendig om du har litt margin i forhold til graden.

Tidsbruk: 
Regn med 2,5 timer anmarsj til fortoppen, 2 timer til hovedtoppen, 2 timer tilbake til fortoppen og 2 timer ned til parkeringsplassen igjen.

Normalveien; Eggen mellom Halls fortopp og hovedtoppen på Stetind. Klatring via de ti forbitrede fingertak på tur ut, rappell fra mysosten på returen.

Stetinden; Norges nasjonalfjell.

CR Lofoten

Lofoten har mye fin klatring å by på, noe som heldigvis kompenseres med ustabilt vær. Tenk deg bare hvor crowded det skulle vært der om det både var stabilt vær og bra klatring i så nydelige omgivelser.

Good times; sensommer, oppholdsvær, tørt fjell, lite turister - Lofoten på sitt beste.

På: SP, SW, Blim

Hvor: Svolværgeita, Gandalfveggen, Pianokrakken

Sent'n Done: Forsida på Svolværgeita 5+, Gandalf 5, Lys og Skygge 5+, Apple Cake Arete 5+.

Unsent'n Bailed: Vestpillaren på Presten
Fører: Lofoten Rock

Forsida på Svolværgeita

Pianokrakkens Lys og Skygge og Apple Cake Arete

Gandalfveggen, Gandalf

CR Dalkarlskärret, Uppsala

Ett trivsamt litet sva med rejäla sprickor; for å sitere føreren.

Ettermiddagssola står rett på klippen, så det blir ganske varmt her på en skyfri sommerdag. Rutene er av den lette og koselige sorten, og er veldig fine som introduksjonruter for å lære naturlig sikring. Anbefales.

På: AA og Blim
Hvor: Uppsala, Sverige
Type: Naturlig sikret
Fører: Sverigeföraren

Klattring ved Dalkarlskärret, Uppsala

CR Vedema

Idyllisk lite crag lengst sør i Sverige ikke langt fra Hässleholm i Skåne. 

Omkranset av løvskog som gir skygge og levelige forhold på en varm sommerdag. Ikke altfor mange linjer, men nok til at cragget er vel verdt et besøk om man er i nærheten. Mest naturlig sikrede ruter, men også noen boltede ruter.

På: GP & Blim
Hvor: Hässleholm, Skåne, Sverige
Type: Mest naturlig sikrede linjer, men også noe boltaruter.

Fører: Sverigeföraren

Klattring på Vedema, Skåne

Nállangáisi 1595moh, Lyngen

Nallangaisi, vestveggen

Fikk noen fine dager rundt Tromsø uken før 17. mai. Med nydelig vær og bra vårføre ble det tur både til Store Lakselvtind og Thomastind i Lyngen, Storstolpan på Kvaløya, og endelig fikk jeg også tatt turen opp på Nallangaisi.

Etter å ha sett bilder av Nallangaisi på Lyngen.name for et par år siden har dette vært drømmetoppen over alle. Lang anmarsj, men i et nydelig landskap og toppen innfridde alle forventninger.

Her er forøvrig noen filmklipp fra turen:

Startet klokken halv sju på morgenen 16. mai. Kunne ta på oss skiene etter hundre meter til fots og fant deretter sammenhengende snø på de ti kilometrene med anmarsj inn til fjellet.

Hard og tørr snø i renna. Skiene på sekken og frem med øksene etterhvert.

Brukte litt tid på å finne riktig sted for å klatre opp til eggen. Gikk helt opp til toppen av renna for om mulig å lokalisere ruten som førstebestigerne av vestveggruta brukte. Hadde ikke med andre sikringsmidler enn sekk, spade og noen slynger, og snøen var ikke egnet for verken klatring eller sikring her.

Ble da til at vi gikk ned igjen og fulgte samme rute som Kugo beskriver.  Gravde ned en ski som standplass og gikk på med godt mot til jeg kom til cruxet på ruta. Her ble jeg veldig i tvil ettersom det så helt umulig ut å komme seg videre. Fikk imidlertid hengt en slynge over en stein (...og hadde jeg gravd litt ville jeg nok funnet rappellslyngen som ligger rundt en betydelig bedre steinblokk her, og kunne brukt den som mellomforankring). Gikk ut mot venstre, og etterhvert som jeg fikk hugd bort fokksnøen her ble cruxet mindre bratt og omsider mulig å forsere.

Vel oppe på eggen la vi fra oss tauet og gikk i lettere terreng opp mot toppen. Måtte ut i den våte og solpåvirkede sørveggen en tur for å omgå en knaus, men kunne her gå rimelig trygt helt inntil bar klippe hele veien.

Retur samme vei. Hadde kun ett sekstimeterstau, så vi måtte ta rappelleringen i to etapper. Fra eggen brukte vi nedgravd tau som forankring, og når vi kom ned under cruxet hadde solen tint frem den tidligere nevnte rappellslyngen som avslørte en brukbar blokk.

Vel nede i renna igjen var det bare å få på seg skiene. Renna som var helt tørr når vi gikk opp var nå myk og fin, men kanskje i våteste laget. Gikk nok mer tid enn planlagt for å komme oss opp til toppen...

Føltes som at Goverdalen hadde blitt noen kilometer lengre mens vi hadde vært på toppen. Hadde det vært tidligere på sesongen hadde det sikkert vært skareføre og god glid, men femten og en halv time etter at vi startet kom vi da tilbake til bilen...

Kartutsnitt fra Goverdalen og Nallangaisi

Første del av klatringen

Klatringen for å nå eggen

Rappell

Verifisering av pushteorien - på selfangst i Vestisen

Jumping

Mens topptursesongen hjemme i Norge har vært på sitt beste har jeg vært på et fem ukers tokt på selfangst i Vestisen. Om ikke så bratt, så var det i alle fall en finfin anledning til å verifisere Sølvguttens pushteori.

Teorien lyder for øvrig som følger:

Det moderne friluftslivets stadig økende innslag av risiko er det rastløse mennesket underbevisste motsvar til et passivt arbeidsliv. Før i tiden ville folk, som fra naturens side var tilbøyelig for å oppsøke spenning, i større grad få utløp for denne hangen gjennom en jobb og en hverdag som stimulerte dette behovet. I dagens samfunn er pushing av grenser gjennom ekstremsport blitt et substitutt. 

Fangst i Vestisen

Før utreise fra Tromsø går det med noen dager til bunkring og forberedelser. Besetningen er på tolv personer, og i tillegg har vi med oss to forskere og en inspektør fra Fiskeridirektoratet.

Når vi passerer Hekkingen blir vi møtt av de første dønningene fra Nord-Atlanteren. Ikke spesielt tung sjø, men den setter nok bevegelse i skuta til at en førstereis fangstmann snart stifter bekjentskap med sjøsyken. Når vi etter et par døgn i sjøen passerer Jan Mayen og kommer inn i den første drivisen har kroppen omsider akseptert den nye tilværelsen. Formen er bra igjen og jeg kjenner meg klar for å suge inn nye inntrykk og ta del i arbeidet og eventyret som ligger foran oss.

Fangst
Oppe i tønna, en vedvarende 4+, 20 meter over havflaten, står skipperen og skuer ut over det hvite puslespillet av små og store drivende isflak som omkranser oss. Herifra har han god oversikt over det som skjer rundt skuta, både med tanke på sel og isforhold.

Fangsten foregår hovedsaklig i den ytterste årsferske drivisen. Går man for langt inn i isen risikerer man å kjøre fast båten eller skade båten mot tyngre is dersom det er mye sjø. Det gjelder å ikke rote seg opp i for tung is; boksåpnere. Blir det for mye bevegelse i isen er det fort gjort å rive hull i skutesiden.

Forut i båten holder skytteren og jumperne til. I tett samarbeid med skipper sørger de for at dagens fangst blir avlivet og tatt ombord i båten.

Det ligger to på babord, ropes det fra tønnen.

To skudd fyres av fra fremst på bakken.

Jomper ned på babord! Roper skipper fra tønna.

Det er jeg som skal til pers. Jeg entrer meg over rekka og klatrer ned leideren, 5a, og blir hengende på nederste trinn til skuta passerer et flak som er stor nok til at jeg kan hoppe ned og stå noenlunde trygt på.

Hakapik! Ropes det fra dekk, og like etterpå lander det tradisjonelle arbeidsredskapet i snøen ved siden av meg. Så gjelder det å se seg ut en farbar vei gjennom ismassene frem til de skutte dyrene. Det er ikke alltid det er like lett å vurdere hvor tykk isen er og hvor godt den flyter, men med god fart og lette steg er det utrolig hvor små flak man kan bruke for å ta seg frem. En feilvurdering er kald, men tørt klesskift er heldigvis ikke langt unna.

Jeg forvisser meg om at dyrene er avlivet, og samler deretter begge dyrene på samme isflak. Fra skuten blir det kastet ned en line som jeg gjør fast dyrene i før de blir vinsjet ombord.

Arbeidsdagen på ishavet starter tidlig om morgenen. Skinnene fra gårdagens fangst må tas ned i lasterommet. Alle mann bidrar, og lag på lag av skinn med spekk dras utover lasterommet. Og etterhvert som taket kommer nærmere hodehøyde og den geleaktige massen av skinn har bygd seg tilsvarende opp, blir det stadig mer møysommelig å ta seg frem her nede.

Videre er det behandling av kjøtt som står på dagsorden. Sveiver og sider fra ungdyrene blir på tradisjonell måte saltet på tønner, mens biffkjøttet fra voksne dyr blir renskåret og fryst ned.

Selene det fangstes på er grønlandssel. Kvoten på årets fangst i Vestisen er på 25000 tusen dyr. Foruten om Kvitbjørn er det tre andre båter som deltar på årets fangst. Hovedsaklig har vi fanget unge dyr, men nå på slutten av sesongen har vi fått et skikkelig gammelhundslag med nesten 400 voksne dyr på en dag. Det var mange som ble lange i armene på flåerdekket da.

Været på ishavet skifter fort. De første dagene hadde vi temperaturer ned i femten minusgrader kombinert med mye vind – da blir det fort surt å holde til på dekk. Men vi har også fått noen dager med vindstille og sol. Når været blir riktig ille eller dønningene fra Atlanterhavet blir for store er det ikke forsvarlig å gå inn i isen med båten og fangsten må innstilles. Men så lenge som ikke uværet blir for langvarig eller kommer for ofte, blir det vanligvis ønsket velkommen av mannskapet som endelig får tid til restitusjon og tiltrengt hvile for slitne armer.

Mye har forandret seg siden de første skutene på 1800-tallet tok turen over til Vestisen. Båtene har blitt større og mer solide og er utstyrt med bedre navigasjons- og kommunikasjonsutstyr. Vi har gode boforhold, dusj, og ikke minst har vi internettilkobling ombord. Men været og isen er stadig like lunefull. Skinnene er fortsatt like tunge og uhåndterlige, og de små isflakene flyter like dårlig som før. Ishavet er fortsatt en manndomsprøve for dagens eventyrere.

De fem ukene ombord har gått veldig fort; et typisk tegn på at jeg har hatt det fint. Spenningen med å være langt unna folkeskikken omkranset av drivis i skiftende vær, og jobben som jomper på isen har helt klart sørget for at jeg har fått den spenningen jeg trenger i hverdagen. Kan ikke si at jeg har savnet verken skikjøring eller klatring mens jeg har vært ombord. Får heller ikke glemme å ta med den faktoren at jeg stort sett har svidd av kalorier tilsvarende en lang dag i fjellet stort sett hver dag. Men når jeg på overseilingen tilbake til Norge fikk første glimt av snøkledde spisse fjell i horisonten slo det meg; tindesporten er et substitutt jeg kan leve videre med dersom jeg i fremtiden forblir sittende passiv ved en kontorpult. Så mens vi passiv ventet på å få losset båten var skiutstyret heldigvis tilgjengelig og Lyngsalpene bare en times kjøring unna.

Dyreliv i Vestisen

Vær og uvær

Dynafit vs Voile mtn plate. Gåfunksjon med AT-sko på splitboard

Når jeg skaffet splitboard valgte jeg å bruke Voile mtn plate bindinger slik at jeg kunne bruke samme sko som jeg bruker til randonneutstyret til brettet. I mitt tilfelle et par Scarpa Skookum: Satt opp med den myke gåtungen fungerer oppsettet bra, og sammenlignet med tradisjonelle snowboardsko har AT-skoene dessuten fordelen at den er kompatibel med step-in stegjern.

Ulempen med Voiles mtn plate binding er imidlertid gåfunksjonen - der blir utslaget akkurat litt for lite etter min smak etter som tålåsen til stadighet smeller ned i brettet. Løsningen ble å kjøpe et par Dynafit TLT speed bindinger og montere frembindingen på splitboardet. Så får heller Voile platen og bindingen ligge i sekken mens jeg på anmarsjen nyter godt av Dynafitbindingens uovertrufne funksjon.

Voile mtn plate kit vs dynafit TLT speed.

Sammenleggbare ski

Prototype av kort delbar AT-ski til klatring. Avbildet ski er ikke delt

Alpin klatring innebærer gjerne lang anmarsj og enda lengre retur. Tenk deg at du har kjempet deg opp den bratte siden av det snøkledde fjellet og står på toppen. Hadde det ikke vært deilig å klikke på deg et par ski og heller nyte en effektiv og behagelig deproach fra fjellet istedenfor å bruke lår og timer på å komme seg ned?
Gjorde et forsøk på å gå traversen over snøhettatoppene vinterstid med denne strategien i 2012. Gjorde unna anmarsjen på normalisert tid og gikk løs på det jeg trodde var enkel klatring. Merket imidlertid fort hvorfor ski ikke vanligvis ikke inngår i utrustningen for alpine bestigninger: Med lange ski festet på ryggen blir bevegelsesfriheten veldig begrenset; man stanger hodet i skiene. Skituppene stanger i fjellet eller i hælene. Førsøket endte for øvrig med bailing fra Hettpiggen.

Ulemper ut over manglende bevegelsesfrihet er ekstra vekt, samt begrensing med tanke på klatresko. Man er nok avhengig av å bruke en AT-støvel om man skal nyte godt av fordelen med ski, og disse har jo ikke de beste egenskaper til miksklatring. Om man styrer unna de hardeste rutene bør det imidlertid være mulig å gjennomføre turen med randonneesko. Vekt og dertil lavere tempo kan forsvares med innspart tid på retur.

De to sistnevnte ulempene er etter min mening mulig å svelge. Den første derimot er ikke overkommelig med det utstyret som er på markedet i dag. Man har jo alltids snowblades og miniski, men da står jeg heller over. En sammenleggbar ski derimot hadde vært tingen. Et raskt søk i Google patents avslører at dette er noe mange har tenkt på opp gjennom årene, men til tross for det har jeg ennå ikke sett en sammenleggbar ski til salgs. Det har nok en sammenheng med at det er en krevende konstruksjon, og at markedet er begrenset.

For min egen del fikk jeg imidlertid lyst til å konstruere en ski som kunne være egnet for formålet. For å gjøre det enklest mulig, og for å samtidig eksperimentere med noen andre elementer valgte jeg å gå for en todelt ski. For å holde lengden på den sammenlagte skien nede ble da totallengden veldig kort – bare 142cm. Gikk derimot opp på bredden (140 - 130 - 140) for å få nok areal til å bruke skien i løs snø.

Lagde skien med kjerne av kryssfiner som jeg perforerte og skummet for å få ned vekten. Den ble tung uansett. Valget falt på kryssfiner siden jeg hadde en plate stående og jeg ikke ville ta meg bryet med å lage en ordentlig vertikallaminert kjerne til en prototypeski.  Skiene er bygd som en sandwichkonstruksjon med triax glassfiber under og over kjernen. Øverste laget med glassfiber la jeg utenpå pyntefineren slik at denne kunne bidra til økt laminattykkelse.
Deling av skien er ikke utført, men har fått testet skien som den er en halv dag i skianlegg, og de fungerer overraskende bra til å være så korte.

Lessons learned så langt:

• Sørg for å ikke gå tom for lim under lamineringsjobben. Jeg fikk akkurat for lite lim til å mette det øverste laget med glassfiber noe som fører til redusert styrke samt en matt og lite transparent overflate.
• Ved vakuumpressing av finer kan man med fordel bore noen små hull i fineren slik at overflødig lim ikke blir fanget i bobler inni skien.
• Kryssfiner er et fint sidekantmateriale, men altfor tungt som kjernemateriale.
• Korte ski fungerer overraskende bra. Skien flyter bra i pudder, men bredden er litt uegnet på hardt føre. Så en ski med smalere midje og mer vanlig lengde er å foretrekke. 

Har med andre ord forkastet ideen om en todelt ski før den er ferdig. Planen er likevel å ferdigstille denne - den kan jo bli en utlånsski til klatremakker dersom ideen jeg har til en tredelt ski fungerer.
Men hva synes du? Dersom tredelte sammenleggbare ski fantes på markedet - ville du anskaffet det?

Utfresing av såle

Tilpasning og montering av stålkanter

Intarsia, fineergrafikk

Forsøk på å lette x-finerkjernen. Layup og laminering

Nordviksula 1318 moh



Nordviksula 1318 moh

 Nordviksula / Ytre Sula / Ut Sula. Uansett navn - nærheten til Trondheim gjør denne toppen til et populært turmål. Kort anmarsj og 900 høydemeter skikjøring gjør at en dagstur hit kan være en fin investering dersom det er gode snøforhold. Utsikten fra toppen er dessuten upåklagelig.

Adkomst / parkering: Kjør til Nordvik som ligger i Todalsfjorden ikke langt fra Surnadal. Fra Trondheim går det med ca to timer på å tilbakelegge strekningen på ca 14 mil. Fra Sunndalsøra er det bare 4 mil, men her må man ta en fergetur med i beregningen.

I Norvik betaler man bompenger og tar inn på brøytet traktorvei som tar deg opp til 500 moh om dekk og kjørefohold tillater det. Parkering langs veien.

Kartutsnitt. Med inntegnet normal rute opp (blått) og nedkjøring (rødt) ved stabile snøforhold.

 

Norviksula

Norviksula