Aconcagua 6962 moh

Med sine 6962 moh rager Aconcagua som det høyeste fjellet på den sørlige halvkule, og det høyeste fjellet utenfor Himalaya. Bestigningen er ikke teknisk krevende, men høyde og værforhold gjør det allikevel til en grei utfordring.

Målet var en unsupported bestigning av Aconcagua. En felles drøm skulle realiseres. Seriøse greier; en av the seven summits. Vi hadde til og med sponsorer i ryggen. 

Hvor: Aconcagua, los Andes, Argentina
På: Eldste Pettersen og meg
Når: Januar 2007
Trekked & done: Aconcagua via false polaco route.

Planleggingen startet nesten ett år i forveien. Tanken var å bestige fjellet via ruten "False Polaco" som egentlig er en kombinasjon av to ruter. Der den virkelige polsk-ruten fortsetter over polskbreen og opp til toppen, gjør "False Polaco" en travers over til normalruten og følger denne opp til toppen. Videre skulle vi være selvhjulpen i den forstand at vi ikke skulle bruke guide og at all nødvendig utrustning og proviant skulle bæres på egen rygg.

Mendoza

Avreise fra Norge rett etter unnagjort nyttårsfeiring. Vel fremme i Mendoza gjøres siste forberedelser: Klatretillatelse, noe proviant, bensin og kart. I tillegg til dette skaffet jeg meg en også en matforgiftning og dermed noen dagers utsettelse på turen. Badstu skal hjelpe mot det meste, og etter 2-3 dager i over 30 graders varme på et lavklasse hotellrom var jeg noenlunde restituert igjen.

Grytidlig avreise fra Mendoza. Etter tre forventningsfulle timer ombord i en til tider fullstappet buss ankommer vi Punta Vacas, 2500moh som er startpunktet for turen. Betydelig varmere enn antatt, og med ett går det opp for oss hvorfor de fleste som bestiger Aconcagua får utstyret transportert med muldyr de 42 kilometrene inn til til Base Camp. Det gjelder å ikke vike fra konseptet. Altså, med 30 grader i skyggen og 35+ kg på ryggen trasker vi de første 16 km innover Vacas-dalen.

Hviledag i Pampa de Lenas 2800moh, deretter ytterligere 16km til Casa de Piedra 3200moh. Prøver å holde pulsen nede i anbefalte 130, men innser at det vanskelig lar seg gjøre med tung sekk på ryggen. Inklusive pause i skyggen av liggeunderlaget bruker vi åtte timer på dagens marsj.

Base camp

Ytterligere ti tusen bortovermeter og tusen oppovermeter, og vi ankommer Base Camp, Plaza Argentina 4200 moh. Hodepine som heldigvis går over. Vi har ikke fulgt anbefalt oppstigningshastighet på 300-500 høydemeter per døgn og hviledag for hver 1000 meter.

Siden alle leirer høyere enn Base Camp ligger med relativt stor høydeforskjell til hverandre gjennomføres bæring i to runder. Kroppen får dermed gradvis tilpasset seg høyden. Vi bærer opp halvparten av utstyret 800 høydemeter opp til high camp 1. Merker godt at kroppen ikke takler høyden godt. Hodepinen og kvalmen gir seg imidlertid når vi kommer ned til Base Camp igjen. 

Legen i basecamp måler oksygenmetningen i blodet og gir klarsignal om at vi kan flytte opp og sove i high camp 1. For å hjelpe på akklimatiseringen drikker vi rikelig med vann, 4-6 liter om dagen. Vannkvaliteten er ikke veldig bra, og det er nødvendig å rense vannet, vi bruker sølv-ione-tabeletter. På de laveste campene er det lagt vannledninger fra rene kilder som ikke behøver rensing, mens i de høyere camper drikker vi smeltevann fra breer, eller smelter snø. Menyen for øvrig består av selvblandet kornblanding og frysetørket mat av type Real turmat fra Drytech. Dette mer av vekthensyn enn de store smaksopplevelser - Lysten på Drytech synker proporsjonalt med inntaket.

High camp 1 - 5000 moh.

Ruskevær. Snøen melder sin ankomst, og vinden. Planen om å flytte til neste high camp ytterligere 800 meter opp går i vasken. Under første bæring blir vi møtt av kraftig vind og snødrev og vi beslutter å droppe utstyret 300 meter lavere enn planlagt og vender tilbake til camp 1.

High camp 2 - 5500 moh
Vi flytter opp til depotet og tilbringer to netter her. Oppstigningen går for fort og kroppen gjør krav på hvile. Teltet, Helsport Svalbard, får kjørt seg i nokså kraftig vind, men holder foreløpig ut.

High camp 3 - 5800 moh
Leiren er plassert ved foten av polskebreen og brukes som utganspunkt for bestigning over breen, og også som utgangspunkt for bestigning etter ruten som vi har valgt. Værmeldingene er sprikende. Vi bestemmer oss for å gå for toppen neste morgen sammen med to briter hvis været tillater det.

High camp 4 - 6000 moh
Toppstøtet blir avlyst på grunn av for sterk vind, og vi bestemmer oss heller for å fortsette over til normalruten, og legge oss i en leir 300 meter høyere. Ettersom traversen i alle fall er en del av ruten, sparer vi inn et par timer på toppdagen på denne måten.

Toppen
Kaldt og relativt kraftig vind på morgenkvisten. Ut fra værmeldingen er dette eneste mulighet for å nå toppen på noen dager, og dermed satser vi. De guidede gruppene starter grytidlig. Vi er bare to, og vi antar vi kan holde høyere fart, så vi planlegger å starte senere. Tre andre grupper har gått før oss når vi omsider legger i vei klokken 09:30. 

Stadig kratig vind, sol men kaldt. Ser håpløst ut i begynnelsen, men ettersom tiden går, og vi nærmer oss toppen øyner vi håp om å klare det. Vinden er bitende kald, og selv om jeg går med en kjempetykk dunjakke på meg sliter jeg med å holde varmen. Etter syv timer har vi imidlertid tilbakelagt de nærmere 1000 gjenstående høydemetrene og ankommer toppen. Antatt prosedyre innebar fremføring av nasjonalsangen, juble og være glad for at målet er nådd, men nasjonalsangen ble det ikke noe av. Jubelen ble erstattet med hodepine og gleden erstattet med kvalme. Fotoseansen ble noe forkortet til fordel for en kjapp retrett. Pettersen er svimmel, og med ustø skritt karrer han seg nedover. I tilfelle hjerneødem, som er en alvorlig form for høydesyke, har vi med Dexamethason. Anbefalt dose blir for sikkerhets skyld inntatt, med mer eller mindre vellykket resultat. Tablettene fører i alle fall til halsbrann, og om mulig ennå mer forringet matlyst. Vel nede konkluderer vi med at symtomene heller kom av lett dehydrering, lavt blodsukker og rett og slett oksygenmangel. Formen tok seg heldigvis opp utover kvelden. Da ble det omsider nasjonalsang og jubel i leiren. En erfaren guide som vi møtte uttalte at han aldri hadde vært på toppen under så vanskelige forhold. 

Prolog
Teltet takket for seg natten etter toppstøtet. Vi fikk skryt for vakker fremføring av "Ja vi elsker". Vi pakket lekene og gikk ned 2500 høydemeter til Base Camp på normalruten. Inntok en pizza i denne noe mer siviliserte campen, kvittet oss med skiteposene vi hadde bært med oss i to uker, og lufset deretter 18 km til laveste camp på normalruten. Fri for telt, men det er vindstille og stjerneklart, så siste natten nytes under åpen himmel, før siste mil til sivilisasjonen blir unnagjort. 

Et par timer for å se på Punta del Inca, så buss tilbake til Mendoza. Vi tar inn på et svalere hotell denne gangen. Setter av en uke til å kåre byens beste biffrestaurant. Argentinsk biff er på ingen måte oppskrytt, og biff-begrepet fra Tex Willer; "fire fingre tykk," kommer endelig til sin rett.

Vacasdalen

Ruten vi fulgte opp til toppen er tegnet med rød strek, mens den blå streken viser normalruten, altså den veien vi gikk ut.

På tur opp mot base camp

På tur opp til base camp

High camp 1

High camp 4. White rocks

Toppdagen

Toppen

Retur