Hold orden på utstyret

Et lite tips til hvordan man kan holde orden på utstyret når det ikke henger i klatreselen.

Daisy chain, en slynge med sydde løkker, er et omdiskutert redskap blant klatrere. Vanligvis foretrekker jeg å bruke tauet til innbinding i standplass, men er man flere enn to i taulaget blir det mer ryddig når man kobler seg inn med f.eks en daisyslynge som kuhale.

En bonus med å eie en daisychain er at den er finfin til å holde orden i racket når det ikke henger i selen. Man kan sortere nøtter, kamkiler, slynger osv i de forskjellige løkkene på slyngen. Før man trasker i vei eller racker opp er det bare å fiske frem klasen, legge slyngen utover og plukke utstyr for dagens mål, evt plukke ut det som ikke skal være med før man hiver racket i sekken.

Henger man det lengste utstyret ute mot endene, og det kortere i midten blir det en fin og håndterlig klase om man kobler endene sammen og bruker som løftepunkt.

Og er du en innbitt fiende av daisy chains så kan du alltids lange en egen for racket ved å sette noen overhåndsknuter på en tynn 120-slynge.

Daisy chain som utstyrsslynge

Nalgene vs brusflaske

Lett er rett; er et motto som er greit å etterstrebe så lenge som det ikke går ut over funksjonalitet eller sikkerhet. Sekken blir fort tung når man skal ha med mat og utstyr for å klare seg ute noen døgn, og da gjelder det å spare der man kan. Alle monner drar.

I flere år har nalgeneflasker vært faste følgesvenner på tur. De er jo så solide og holdbare drikkeflasker. Men hva med vekten sammenlignet med moderne brusflasker laget av PET-plast?

	Volum [l]	Vekt [g]	Vekt/Volum [g/l]	Pris [NOK]
Nalgene	1	175	175	179,-
Brusflaske	0,5	22	44	1,-
Juiceflaske	1	33	33	2,50
Brusflaske	1,5	41	27	2,50

Om man har med seg to liter vann i sekken får man en vektbesparelse på nesten 300 gram dersom man bytter ut nalgeneflaskene med PET-flasker.

I tillegg til dette har PET-flaskene den fordelen at de er komprimerbare. En tom flaske tar med andre ord ikke opp nevneverdig volum i ryggsekken. En halvfull flaske, der man har klemt ut luften før man setter på korken, former seg veldig fint når den pakkes i sekken. Ulemper er at det kan være vanskeligere å estimere hvor mye som er igjen i flasken, og at det kan være litt plundrete å rett ut flasken når den skal fylles igjen.

Og selv med splashguard på Nalgene-flasken må jeg si at brusflasker er bedre å drikke av.

Juiceflaskene har forresten den fordelen at de har større åpning enn brusflasker, noe som gjør at de er lettere å fylle, lettere å rengjøre og lettere å rette ut etter at de har vært sammenpresset. Og så har de en fin størrelse.

Og hva med holdbarhet? PET er en utrolig holdbar plast. Prøv å bøy og knekk så mye du klarer - du skal holde på veldig lenge før du klarer å lage hull i den.

Herved sier jeg takk til Nalgene for mange fine turer: Fra nå av er dere pensjonert. I beste fall får dere bli med på tur i parken for å bygge image.

Drømmediederet, Vengetind

Drømmediederet er så mye mye mer enn de seks taulengdene  ruta består av, eller det seksti meter lange diederet ruta har fått navnet fra...

Før man står på innsteget har man allerede fått mange meter fin klyving, og når man topper ut ruta har man fortsatt noen meter igjen til selve toppen, og enda flere meter ned til veien igjen.

I tett tåke ankom vi Vengedalen natt til lørdag. I oktober i fjor våknet vi under en snøkledd Vengetind. I år har vi tatt turen litt tidligere. Spent på hvilke forhold vi kommer til denne gangen.

Tåka har heldigvis lettet i løpet av natten, men været er fuktig og det kommer en og annen regndråpe på morgenen. Vi stresser ikke; lar heller fjellet få litt tid til å tørke, og klokken er halv ti når vi labber i vei til innsteget. Baner oss vei gjennom våt krattskog og våt lyng, men når det bratner til begynner fjellet å bli tørt. Følger en tidvis tydelig sti langs ryggen og en og annen varde som gir et hint om veivalg. Mye fin og eksponert klyving - og stedvis så eksponert at vi velger å gå på løpende sikring.

Første taulengde på ruta tar oss opp til starten på diederet som har gitt navn til ruta. Et nesten seksti meter langt dieder som virkelig svarer til forventningene. Nydelig klatring, lettsikret, null taudrag.

Roter meg litt for langt til høyre på femte taulengde, men KP henter oss inn på sjette lengde, og vi topper omsider ut. Som vanlig tok ting litt lengre tid enn antatt; og vi har bare èn lykt med oss. Sjumetershammeren får stå igjen som en bonusflash til neste gang turen går hit. I kapp med mørket som trenger seg på karrer vi oss ned normalveien og får heldigvis gjort unna det meste før det blir helt mørkt.

På: KP, SP, Blim
Hva: Drømmediederet. Mye fin klatring, nydelige omgivelser.
Fører: Klatring i Romsdal

Anmarsjbeta:
Ta sikte på, og følg bekken som kommer ned fra Vestgjelet. Når det bratner til følger man ryggen som går på venstresiden av Vestgjelet. Veien går mye på fjell, men innimellom kan man finne tydelig sti og en og annen varde som røper hvor veien går. Taubruk er nok å anbefale enkelte steder langs ryggen. Når man kommer til innsteget på Vesteggen traverserer man til venstre rett under fjellveggen for å komme til innsteget på Drømmediederet. Regn med tre timer på anmarsjen om du ikke har gått der før.

Venjetind

Drømmediederet på Vengetind

Vengetind

Den ufullstendige Trollatraversen

Den fullstendige Trollatraversen var målet; altså Sørøsthjørnet på Skarfjell og så fortsette med Trollatraversen.

August lakker mot enden, og lange lyse sommernetter er en tilbakelagt tid. Ingen av oss har gått verken Sørøsthjørnet eller Trollatraversen før, med unntak av det lille vi fikk med oss i januar. Det kommer til å ta mer enn èn dag, så vi pakker med tanke på en overnatting underveis.

Nydelig værmelding for fredag. Lørdagen derimot ser ikke bra ut; krysser fingrene for at meteorologene modererer seg angående regnet.

Start fra parkeringsplassen i Innerdalen like etter daggry fredag. Syklene parkeres ved Innerdalshytta, og vi marsjer videre på stien opp mot Giklingdalen. Innsteget på Sørøsthjørnet tre og en halv time senere.

Fin klatring og moderat vanskelighetgrad, om enn litt mye løse stenblokker oppover Sørøsthjørnet. Femtenmetershammeren skiller seg imidlertid ut både i bratthet og vanskelighetsgrad, men SP leder opp i fin stil. For andremann; med utstyr for overnatting, og mat for et par dager er sekken tung nok til at pumpen melder seg på den korte lengden. 

Roter litt med videre veivalg, og før vi topper ut på Sydtoppen er det langt på dag. Følger ryggen over til Midttoppen. Stortoppen på Skarfjell ser uinntakelig ut, men fremstår heldigvis snillere når vi nærmer oss. 

Enklere klyving bortover eggen i retning Nore Trolla. Et par rappeller, men ellers flyter det på. Mørket innhenter oss rett før Snøskar. I fall værmeldingen slår til har vi med et yttertelt som beskyttelse. Får satt opp teltet på en eksponert hylle, og vi kommer oss inn i skaret og får hentet snø til smelting.

Lett søvn utover natta. Helsport Ringsting Superlight, er staselig å ha med så lenge det ligger i sekken, men i vindrossene som kommer utover natta er vi heller skeptisk.

Vinden avløses etterhvert av regn som varer utover morgenen. I glipen under teltduken kan vi se ned på skydekket som ligger mellom oss og dalen et sted der nede. Frokost. Ut på formiddagen kommer nedbøren som sludd. Ingenting tyder på at meteorologen tok feil. Tiden har gått i fra oss; bailen er et faktum.

Smått skuffet bryter vi leir og begir oss på vei hjemover. Følger snørenna ned Snøskar et stykke og traverserer deretter noe nordover på snøfeltene før vi kommer oss ned i høyde med innsteget på Sørøsthjørnet.

Været er bedre i lavlandet, men Store Trolla ligger fortsatt innsvøpt i skyer. En kraftig regnskur overfaller oss på siste etappen ned fra Innerdalshytta og bekrefter at bail var det riktige valget. Det kommer vel flere anledninger..

Skarfjell og Trolla

Søre Trolla, Store Trolla, Nore Trolla, Skarfjell

Sørøsthjørnet på Skarfjell

Stortoppen på Skarfjell og ryggen mot Nore Trolla

Camp ved Snøskar