Viser innlegg med etiketten Klatrebeta. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Klatrebeta. Vis alle innlegg

Trollatraversen incl. freezing bivvy

Man kødder ikke med Trollatraversen.

Ny høst - nye muligheter. Vi fortsetter der vi slapp i fjor, og satser på den vanlige Trollatraversen, altså fra Snøskar til Pinakkelskar. Fire i følget denne gangen; Sølvgutten med sin forlovede, KP samt undertegnede. Good times.

Etablerer camp på motsatt side av vannet for Innerdalshytta. Båling i skogen utover fredagskvelden, og starten på lørdag blir ikke så alpin som den nok burde vært. 

Runder Storvatnet og legger kursen rett opp mot Snøskar. Det blåser friskt her nede, men sola skinner til gjengjeld fra en nesten skyfri himmel. En varm sommer har tint bort det meste av snøen i fjellet, og den videre ferden opp renna mot Snøskar er preget av mye løs sten. Løsmasseskar er nok et mer passende navn i år.

Vi er ikke alene her oppe. Et godt stykke foran oss ser vi et taulag på tre personer. Vi har ikke sett de komme opp fra Giklingdalen, så vi antar de er i gang med den fulle traversen og allerede har hatt en overnatting.

En taulengde og litt klyving senere og vi topper ut på Nore Trolla. En smal egg avbrutt av et par vertikale hamre binder oss sammen med Store Trolla som er neste topp i rekka. Vi rappellerer ned fra Nore Trolla, og klyver bortover eggen mot den første hammeren som må forseres på vei til Store Trolla.

Vi roter litt med veivalg opp den første hammeren. Blir mye taudrag og en ekstra standplass. Og siste opptak kan jeg ikke tenkte meg var det samme som førstebestigerne graderte ut i fra.  

En liten horisontal etappe, og vi møter den siste, smale men hakkete vertikale hammeren før Store Trolla. På toppen kan vi se det andre taulaget. Blokk på blokk; ser ut som den kan rase sammen når som helst, men fjellet er overraskende fast, mosefritt og fint å klatre på. Usedvanlig eksponert klatring, og jeg erkjenner at jeg er like glad vi baila så tidlig som vi gjorde under forsøket i januar i fjor.

Når vi står oppå toppen av Store Trolla begynner vi imidlertid å innse at vi kanskje har tatt litt lett på dette med tidsskjema. Det er ikke mange timene før det blir kveld og mørkt. Vi har kanskje undervurdert Trolla. 

Spiser litt før vi fortsetter. Blir usikker på veivalget og ender opp med å følge et tråkk ned på vessiden av eggen. Innser for seint at det bærer for langt ned til at det kan være den riktige ruta. Binder oss inn og bruker unødvendig mye tid på å innhente eggen igjen. Det går mot kveld, og vi er ennå ikke kommet oss til Søre Trolla.

Vi kommer til en liten kløft i fjellet. Brattgjemtjelet; det er vel ikke her? Det får være som det vil, det er snart mørkt og det er ikke noe godt alternativ å fortsette bortover eggen. Vi er beskyttet for vind fra to sider, og har plass nok til at vi kan sitte alle fire i bredden. Klatretau og sekker funker bra som isolasjon mot det kalde fjellet, og en av oss har til og med vært nok realistisk til å ta med en overlevelsesduk vi kan bre over oss. Dunjakker kommer også godt med for de av oss som har det.

Man kommer nært innpå hverandre når man klatrer sammen. Og man kommer desto nærmere hverandre når natten blir kald og man innser at egen varmeproduksjon blir for liten i forhold til varmetap fra eksponert overflate. Hvem hadde vel forutsett at vi skulle få oppleve å ligge i skje med hverandre gjennon de åtte timene under den svarte men stjernefunklende himmelhvelvingen?

Det lysner. Vi stabler oss på bena og rister liv i kalde kropper. Koker opp noe av det lille vannet vi har igjen og får i oss litt varm mat før vi fortsetter mot Søre Trolla. Vi går på løpende sikringer, konsentrasjonen er ikke på topp lengre, men vi har god tid; det er mange timer til det blir mørkt igjen.

Vel på toppen finner vi spor av andre gjester i form av rappellslynger. Gjennomfører tre rappeller nedover vestsiden før vi lander i slakere terreng, og kan klyve opp på eggen igjen.

Finner ikke noe rappellanker når vi kommer så langt at ryggen ender i et stup ned mot Pinakkelskar. Studerer føreren og bestemmer oss for å gå ned det som er beskrevet som anmarsjen til Søre Trolla fra Pinnakkelskar. Lite som tyder på at mange har gått der i det siste, men vi kommer oss trygt ned til Pinakkelskar uten å rappellere.

Pinakkelskar ja - det er et eget avsnitt. For her skulle det jo bare være å følge renna ned til Flatvaddalen / Giklingdalen? Men hvilken renne er det egentlig man skal gå ned? Vi undersøker renne for renne; men ingen fremstår som farbar uten å rapellere. Etter den varme sommeren er fjellet like snøfattig som Sahara, og vi konkluderer med at snøen i vanlige sesonger er nøkkelen til å utjevne renna slik at den blir farbar. Med all den løse stenen og usikkerheten med forholdne lengre ned er ikke rappell et førstevalg.

Tørsten begynner dessuten å melde seg for alvor, og vi tar ikke sjansen på å legge returen via Hoåsnebba ettersom vi ikke vet om det er vann der, og ikke vet hvor lang tid vi bruker på å finne veien ned derifra. Det enklest tilgjengelig vannet er nede i Fossbotnin; vi går dit! Nok en løs renne å karre seg ned, og returen blir jo riktignok noe lengre når man må ut Grasdalen. Det får være - vi må ha vann.

Det er kveld igjen, og vi er tilbake på parkeringsplassen i Innerdalen. Fortsatt gjenstår fem kilometer tilbake til teltene.

En usedvanlig hyggelig hyttevert på Innerdalshytta forbarmer seg imidlertid over oss. Han heve voret ute ei Vetternatt fyrr, som Ivar Aasen ville sagt det; han skjønner at her monner det virkelig med et par gode gjerninger. Vi får skyss opp til Innerdalshytta, og vel oppe får vi ytterligere tilbud om å låne båten for å komme oss enkelt over på andre siden for å hente teltene. Hjertelig takk! Han kan dessuten meddele at han var med taulaget foran oss opp Sørøsthjørnet to dager tidligere. Selv rappellerte han ned fra Skarfjell, mens de tre andre fortsatte på den fullstendige traversen. De hadde forresten også tatt ei ekstra natt i fjellet sammen med oss.

Nedoverturen på sykkel gikk som en lek, i alle fall for de tre av oss som hadde luft i dekkene.

Man kødder ikke med Trollatraversen.

Trolla panorama fra Giklingdalen
Kartutsnitt
Morgenstemning 
Opp til Giklingdalen
Trollamassivet med Snøskar til høyre

Usedvanlig lite snø i Snøskar

Selfie

Mot Nore Trolla

Nore Trolla

Eggen mot Store Trolla

SW
Litt off track opp første hammer mot Store Trolla


Den siste, vertikal og taggete eggen mot Store Trolla.

O lykke.

Utsikt mot Søre Trolla, Pinakkelskar og Hoåsnebba fra Store Trolla
Trolla; kanskje ikke en botanikers drøm, men ikke helt dødt her.


Kveldsstemning på eggen mellom Store og Søre Trolla

Søre Trolla by night

Freezing bivvy i Brattgjemtgjelet




Tidlig frokost
Morgenstemning

Morgenstemning

Vi fortsetter mot Søre Trolla



Naturens picasso

I søke etter den riktige renna ned Pinakkelskar

Panorama av Trolla fra Fossbotnin

Kurs mot Grasdalen

Tritindtraversen


Traversen over Tritindan

På: SP & Blim
Hvor: Traversen over Tritindan
Når: 28.03.2014
Forhold: Varmt, vårlig, ikke egentlig så veldig hard core.
Øvrig: Fin og ikke altfor lang tur, men mye løs stein som ellers i området. Takk til alpinist.no for beta.



Sola kaster sine første stråler mot Byåsen i det vi tar løs fra Trondheim en tidlig fredags morgen i slutten av mars. Noen timer senere ankommer vi parkeringsplassen i vakre Innerdalen.

#påmedskifeller #pakningpå #solavarmer #høydemetertilfrokost #denfølelsen 

Vinteren har allerede begynt å miste grepet, men det ligger ennå snø på markene. Vi feller oss opp gjennom skogen mot Viromsetra på snø som begynner å råtne i det varme været. Sola skinner fra skyfri himmel, og det er en ren nytelse å spise av høydemetrene oppover mot Hesten, 1618moh, som er første toppen av Tritindtraversen.

Drømmediederet, Vengetind

Drømmediederet er så mye mye mer enn de seks taulengdene  ruta består av, eller det seksti meter lange diederet ruta har fått navnet fra...

Før man står på innsteget har man allerede fått mange meter fin klyving, og når man topper ut ruta har man fortsatt noen meter igjen til selve toppen, og enda flere meter ned til veien igjen.

I tett tåke ankom vi Vengedalen natt til lørdag. I oktober i fjor våknet vi under en snøkledd Vengetind. I år har vi tatt turen litt tidligere. Spent på hvilke forhold vi kommer til denne gangen.

Tåka har heldigvis lettet i løpet av natten, men været er fuktig og det kommer en og annen regndråpe på morgenen. Vi stresser ikke; lar heller fjellet få litt tid til å tørke, og klokken er halv ti når vi labber i vei til innsteget. Baner oss vei gjennom våt krattskog og våt lyng, men når det bratner til begynner fjellet å bli tørt. Følger en tidvis tydelig sti langs ryggen og en og annen varde som gir et hint om veivalg. Mye fin og eksponert klyving - og stedvis så eksponert at vi velger å gå på løpende sikring.

Første taulengde på ruta tar oss opp til starten på diederet som har gitt navn til ruta. Et nesten seksti meter langt dieder som virkelig svarer til forventningene. Nydelig klatring, lettsikret, null taudrag.

Roter meg litt for langt til høyre på femte taulengde, men KP henter oss inn på sjette lengde, og vi topper omsider ut. Som vanlig tok ting litt lengre tid enn antatt; og vi har bare èn lykt med oss. Sjumetershammeren får stå igjen som en bonusflash til neste gang turen går hit. I kapp med mørket som trenger seg på karrer vi oss ned normalveien og får heldigvis gjort unna det meste før det blir helt mørkt.

På: KP, SP, Blim
Hva: Drømmediederet. Mye fin klatring, nydelige omgivelser.
Fører: Klatring i Romsdal

Anmarsjbeta:
Ta sikte på, og følg bekken som kommer ned fra Vestgjelet. Når det bratner til følger man ryggen som går på venstresiden av Vestgjelet. Veien går mye på fjell, men innimellom kan man finne tydelig sti og en og annen varde som røper hvor veien går. Taubruk er nok å anbefale enkelte steder langs ryggen. Når man kommer til innsteget på Vesteggen traverserer man til venstre rett under fjellveggen for å komme til innsteget på Drømmediederet. Regn med tre timer på anmarsjen om du ikke har gått der før.

Venjetind

Drømmediederet på Vengetind

Vengetind

Den ufullstendige Trollatraversen

Den fullstendige Trollatraversen var målet; altså Sørøsthjørnet på Skarfjell og så fortsette med Trollatraversen.

August lakker mot enden, og lange lyse sommernetter er en tilbakelagt tid. Ingen av oss har gått verken Sørøsthjørnet eller Trollatraversen før, med unntak av det lille vi fikk med oss i januar. Det kommer til å ta mer enn èn dag, så vi pakker med tanke på en overnatting underveis.

Nydelig værmelding for fredag. Lørdagen derimot ser ikke bra ut; krysser fingrene for at meteorologene modererer seg angående regnet.

Start fra parkeringsplassen i Innerdalen like etter daggry fredag. Syklene parkeres ved Innerdalshytta, og vi marsjer videre på stien opp mot Giklingdalen. Innsteget på Sørøsthjørnet tre og en halv time senere.

Fin klatring og moderat vanskelighetgrad, om enn litt mye løse stenblokker oppover Sørøsthjørnet. Femtenmetershammeren skiller seg imidlertid ut både i bratthet og vanskelighetsgrad, men SP leder opp i fin stil. For andremann; med utstyr for overnatting, og mat for et par dager er sekken tung nok til at pumpen melder seg på den korte lengden. 

Roter litt med videre veivalg, og før vi topper ut på Sydtoppen er det langt på dag. Følger ryggen over til Midttoppen. Stortoppen på Skarfjell ser uinntakelig ut, men fremstår heldigvis snillere når vi nærmer oss. 

Enklere klyving bortover eggen i retning Nore Trolla. Et par rappeller, men ellers flyter det på. Mørket innhenter oss rett før Snøskar. I fall værmeldingen slår til har vi med et yttertelt som beskyttelse. Får satt opp teltet på en eksponert hylle, og vi kommer oss inn i skaret og får hentet snø til smelting.

Lett søvn utover natta. Helsport Ringsting Superlight, er staselig å ha med så lenge det ligger i sekken, men i vindrossene som kommer utover natta er vi heller skeptisk.

Vinden avløses etterhvert av regn som varer utover morgenen. I glipen under teltduken kan vi se ned på skydekket som ligger mellom oss og dalen et sted der nede. Frokost. Ut på formiddagen kommer nedbøren som sludd. Ingenting tyder på at meteorologen tok feil. Tiden har gått i fra oss; bailen er et faktum.

Smått skuffet bryter vi leir og begir oss på vei hjemover. Følger snørenna ned Snøskar et stykke og traverserer deretter noe nordover på snøfeltene før vi kommer oss ned i høyde med innsteget på Sørøsthjørnet.

Været er bedre i lavlandet, men Store Trolla ligger fortsatt innsvøpt i skyer. En kraftig regnskur overfaller oss på siste etappen ned fra Innerdalshytta og bekrefter at bail var det riktige valget. Det kommer vel flere anledninger..
Skarfjell og Trolla


Søre Trolla, Store Trolla, Nore Trolla, Skarfjell
Sørøsthjørnet på Skarfjell

Stortoppen på Skarfjell og ryggen mot Nore Trolla

Camp ved Snøskar

Rutebeskrivelse Stetind, Normalveien

Stetinden, Norges nasjonalfjell, er vel verdt et besøk. Enkleste rute til topps er Normalveien som går i nydelig nordnorsk natur opp til Halls fortopp, 1314moh, deretter med eksponert klyving og litt klatring over den ca fem hundre meter lange og tidvis skarpe eggen over til toppen av Stetind, 1391moh. Ønsker du mer klatring er ellers en bestigning via Sydpillaren å anbefale.

Type: 
Naturlig sikret; vanlig å gå på løpende sikring mellom Halls fortopp og hovedtoppen med unntak av en kort taulengde under mysosten (4+).

Anmarsj:
Følg sti og varder fra parkeringsplassen ved Stetindtunnelen og helt opp til Halls fortopp hvor man racker opp. Siste mulighet for vannfylling er på høyde med Svartvatnet, i elven som kommer fra vannet.

Rute til hovedtoppen:
Fra fortoppen skrår en sti ned mot venstresiden av eggen og ut på et eksponert sva før du runder et hjørne og klyver opp på eggen via et dieder. Eggen spisser seg etterhvert, før den videre går over i et bredere sva som skrår nedover. Følg eggen til den ender på en flat hylle. Her klyver man ned til høyre på en eksponert blokk og videre ned i en kamin. Det er plassert en borebolt der man klatrer ned for å lette sikringsarbeidet. Man kommer ned på en bred hylle som etterhvert smalner til under mysosten hvor man kan etablere standplass for traversen under mysosten.

Klatringen starter med å traverse flaket som mange i dag omtaler som de ti forbitrede fingertak. Zappfe, som nok er opphavet til denne betegnelsen omtalte de imidlertid som "seks - otte forbitrede fingertuptak."
Schjelderup, som var en av førstebestigerne, hadde følgende å si om passasjen: "Der var er stykke klyving saa utsat, som man skal lete efter, men ikke videre vanskelig"

Graderingen som er 4+ er nok mer beskrivende, og om man velger å krumme alle fingerleddene er det god nok plass bak flaket til at man like godt kan kalle passasjen for "de fem gode bøttetak". Klarer man å holde armene strak og smøre føttene godt i veggen burde det gå greit å traversere ut i veggen. Når man klatrer videre opp under taket kan det lønne seg å se nøye på hvor man plasserer føttene; veggen er nemlig ikke så blankskurt som den ser ut til å være ved første øyekast. Videre følger man hylle som skrår opp mot eggen, hvor standplass kan etableres.

Den videre ferden mot toppen er av enklere karakter, med unntak av et par luftige passasjer.

Retur:
Samme vei som når du kom opp, men når du kommer til mysosten følger du eggen helt ut til det etablerte rappellankeret, to boltede kjettinger, og foretar en 15 meters rappell ned til hyllen ved starten av bøttetaktraversen.

Utstyr: 
30 meter tau og vanlig. Kamkiler er veldig fine til løpende sikring ettersom de gjerne tar drag i flere retninger. Svasko kan være greit for partiet under mysosten, men er ikke nødvendig om du har litt margin i forhold til graden.

Tidsbruk: 
Regn med 2,5 timer anmarsj til fortoppen, 2 timer til hovedtoppen, 2 timer tilbake til fortoppen og 2 timer ned til parkeringsplassen igjen.



Normalveien; Eggen mellom Halls fortopp og hovedtoppen på Stetind. Klatring via de ti forbitrede fingertak på tur ut, rappell fra mysosten på returen.

Stetinden; Norges nasjonalfjell.

CR Dalkarlskärret, Uppsala

Ett trivsamt litet sva med rejäla sprickor; for å sitere føreren.
Ettermiddagssola står rett på klippen, så det blir ganske varmt her på en skyfri sommerdag. Rutene er av den lette og koselige sorten, og er veldig fine som introduksjonruter for å lære naturlig sikring. Anbefales.

På: AA og Blim
Hvor: Uppsala, Sverige
Type: Naturlig sikret
Fører: Sverigeföraren

Klattring ved Dalkarlskärret, Uppsala

Nállangáisi 1595moh, Lyngen


Nallangaisi, vestveggen
Fikk noen fine dager rundt Tromsø uken før 17. mai. Med nydelig vær og bra vårføre ble det tur både til Store Lakselvtind og Thomastind i Lyngen, Storstolpan på Kvaløya, og endelig fikk jeg også tatt turen opp på Nallangaisi.

Etter å ha sett bilder av Nallangaisi på Lyngen.name for et par år siden har dette vært drømmetoppen over alle. Lang anmarsj, men i et nydelig landskap og toppen innfridde alle forventninger.

Her er forøvrig noen filmklipp fra turen:


Startet klokken halv sju på morgenen 16. mai. Kunne ta på oss skiene etter hundre meter til fots og fant deretter sammenhengende snø på de ti kilometrene med anmarsj inn til fjellet.

Hard og tørr snø i renna. Skiene på sekken og frem med øksene etterhvert.

Brukte litt tid på å finne riktig sted for å klatre opp til eggen. Gikk helt opp til toppen av renna for om mulig å lokalisere ruten som førstebestigerne av vestveggruta brukte. Hadde ikke med andre sikringsmidler enn sekk, spade og noen slynger, og snøen var ikke egnet for verken klatring eller sikring her.

Ble da til at vi gikk ned igjen og fulgte samme rute som Kugo beskriver.  Gravde ned en ski som standplass og gikk på med godt mot til jeg kom til cruxet på ruta. Her ble jeg veldig i tvil ettersom det så helt umulig ut å komme seg videre. Fikk imidlertid hengt en slynge over en stein (...og hadde jeg gravd litt ville jeg nok funnet rappellslyngen som ligger rundt en betydelig bedre steinblokk her, og kunne brukt den som mellomforankring). Gikk ut mot venstre, og etterhvert som jeg fikk hugd bort fokksnøen her ble cruxet mindre bratt og omsider mulig å forsere.

Vel oppe på eggen la vi fra oss tauet og gikk i lettere terreng opp mot toppen. Måtte ut i den våte og solpåvirkede sørveggen en tur for å omgå en knaus, men kunne her gå rimelig trygt helt inntil bar klippe hele veien.

Retur samme vei. Hadde kun ett sekstimeterstau, så vi måtte ta rappelleringen i to etapper. Fra eggen brukte vi nedgravd tau som forankring, og når vi kom ned under cruxet hadde solen tint frem den tidligere nevnte rappellslyngen som avslørte en brukbar blokk.

Vel nede i renna igjen var det bare å få på seg skiene. Renna som var helt tørr når vi gikk opp var nå myk og fin, men kanskje i våteste laget. Gikk nok mer tid enn planlagt for å komme oss opp til toppen...

Føltes som at Goverdalen hadde blitt noen kilometer lengre mens vi hadde vært på toppen. Hadde det vært tidligere på sesongen hadde det sikkert vært skareføre og god glid, men femten og en halv time etter at vi startet kom vi da tilbake til bilen...


Kartutsnitt fra Goverdalen og Nallangaisi

Første del av klatringen

Klatringen for å nå eggen
Rappell

Klyving, klatring, bailing og en smak av Trollatraversen vinterstid


Nordvesteggen, Nordre Trolla - Store Trolla
Januar. Kaldt. Korte dager. Snøfattig.
Kartstudie, studie via google og studie av klatrefører for Innerdalen. Trollatraversen ser fin ut på skjermen, men for lang for en januardag. Vi bestemmer oss for å prøve en kortere variant; Nordre Trolla - Store Trolla - Søre Trolla - Pinakkelskar. Med utgangspunkt fra Fossbotnin, og med gode vær- og snøforhold burde det være overkommelig.

Pakke i bilen etter jobb fredag. Statoilburger på Oppdal, 20 minusgrader. Videre i retning Sunndalen og Grøa. Finner stien som snirkler seg fra Hoåsbrekka gjennom bratt terreng 800 høydemeter oppover til Fossbotnin.

I kaldeste laget for å sove under åpen himmel, krysser fingrene for at det er nok snø til å få til en snøhule. Ankommer Fossbotnin - lettelse; her har vinden lagt opp store snødriver inn mot et bekkefar. Og attpåtil; rennende vann like ved.

Tre timer på øyet, men enda er vi for sent i gang til å få utnyttet dagen til fulle. Mye mer snø enn antatt - tar mere krefter og lengre tid å komme oss opp til breen i Fossbotnin og derifra opp til eggen mellom 1611 og Nordre Trolla. Innser ganske tidlig at vi ikke har nok tid til å komme oss opp på Store Trolla og til Pinakkelskar før det blir mørkt.

Racker opp når det bratner til under Nordre Trolla. Veksler mellom sikring fra standplass og løpende. Ti høydemeter under Nordre Trolla skjønner vi at det nok ikke er så lett å ta seg opp dit. Skal vi nå toppen må vi i så fall rappellere ned et stykke på nordsiden og prøve å ta oss inn på eggen som kommer fra Snøskar. Fotspor på eggen - to andre entusiaster har kommet den veien og nå er de i gang med å rappellere ned fra toppen og til nordvesteggen.

Blir til at vi lar Nordre Trolla stå ubesteget, og traverserer oss forbi på bratte snøflanker på sørsiden av toppen. Snøen er stabil og fin, men får inn noen sikringer i fast fjell underveis.

Tar oss opp på nordvesteggen og følger denne på løpende sikring bortover mot Store Trolla. Går fortere nå ettersom vi nå nyter godt av sporene fra de to som kom oss i forkjøpet. Begynner å skjømmes når vi nærmer oss innsteget for klatringen opp mot Store Trolla. Vi har sett oss ut en mulig bailerute her. Det har de andre to også, så vi følger på i deres spor.

Mye traversering på snøflanker - hadde ikke likt meg her under ustabile snøforhold. En 30m rappell med tauet lagt rundt et klippefremspring med et søkk bak. Vi kommer oss ned på en hylle under og får samlet tauendene og kobler oss inn til rappell. På med hodelykt. Mer traversering og nedklatring, og endelig er vi nede på breen.

En matbit i snøhula. Deretter retrett ned til Grøa. Nok en hamburger på Oppdal før turen går videre til Trondheim.

Ble jo ikke den distansen vi hadde tenkt. Men noe artig klatring, og noen nye erfaringer med klatring i kulda. Og ikke minst; en søndag blir sjelden bedre enn etter en langøkt i fjellheimen.

Lessons learned.

  • Sett av to klatredager med bivuakkering ved innsteget til klatringen på Store Trolla
  • Og når man først har to dager kan man jo like godt starte fra Giklingdalen, så får man gått hele traversen.
  • Bedre å ta på tauet med en gang, enn å kaste ned tau til andremann etter nesten å ha blitt overmannet av krampa og panikken etter første crux på den korte renna som så så fin ut for en frisolo.
  • Klatringen opp til Store Trolla ser forresten mye hissigere ut en jeg så for meg når jeg leste føreren.



Snøhettatraversen vinter

Hettpiggen og Vesttoppen


Snøhettatraversen via Stortoppen 2286 moh, Midttoppen 2278 moh, Hettpiggen 2261 moh og Vesttoppen 2253 moh. En fantastisk tur i fantastiske omgivelser. 

Utgangspunkt: Snøheim.
Bortovermeter: ca 14 000 m.
Oppovermeter: ca 1 000 m.
Taulengder: 4, noe løpende sikring.
Tidsforbruk vinter: 10-15 timer.

September 2011: Vinteren starter tidlig på Dovre. Uten vinterutstyr ser vi oss nødt til å snu med uforrettet sak.

Mars 2012: Vi sliter oss inn til Snøheim med pulker lastet med klatreutstyr og toppturski. Planen er å gå på ski til Stortoppen, klatre traversen, for så å avslutte med å kjøre ski ned renna fra Vesttoppen. Klatring med ski på ryggen... tja. Mørket innhenter oss allerede på Hettpiggen, og vi velger å returnere tilbake samme vei som vi kom.

Oktober 2012: Buss inn til Snøheim hvor vi etablerer basecamp. For en gangs skyld klarer vi å få til noe som ligner på alpin start i det vi starter oppstigningen mot Stortoppen i lyset fra utallige stjerner og en halv måne. 

Snø i fjellheimen. Skyfri himmel. Solen står opp. Vi passerer Stortoppen etter 2,5 timer. Vinden friskner til, og når vi ankommer Midttoppen møtes vi av de første skyene som kommer snikende inn fra nordvest. Storm har meldt overskyet og vindstille - Yr har meldt sol og vind. Vi får nøye oss med det verste fra begge.

Det er like mye snø i fjellet som det var i mars, men ettersom ruta denne ganger har blitt gått av et annet taulag dagen i forveien slipper vi unna med litt mindre snømåking, og vi har i tillegg noen spor å gå etter der det ikke har føket igjen.

Vi luncher og racker opp i skaret før Hettpiggen og kommer oss frem til innsteget på Hettpiggen. Følger denne gangen den høyre av de to diedrene i renna og ankommer toppen etter å ha gått ut 50 meter tau.

Vi går usikret videre til vi finner et rappellfeste og rappellerer først fem meter ned til en hylle hvor vi finner neste anker som vi bruker til å rappellere over svaet og helt ned til skaret mellom Hettpiggen og Vesttoppen. 

Herifra sikrer vi løpende til vi ankommer innsteget på renna til Vesttoppen. 15 meter opp i renna kommer jeg til første kruxet, vil gå rundt, men innser at letteste vei er opp den korte kaminen. Får plassert gode økser og i kombinasjon med litt kroppsjamming kommer jeg meg videre til hvileposisjon, og får tatt av meg sekken før jeg karrer meg opp på trygg grunn. Velger å etablere standplass tidlig slik at kommunikasjonen med resten av taulaget blir lettere. Resten av renna byr på én taulengde med morsom og variert klatring før vi kommer til slakere terreng og går over til løpende sikringsarbeid mens vi leter etter enkleste vei til toppen. Etablerer to standplasser med dertil mislykkede forsøk på å ta oss opp til toppen. På tredje forsøk klaffer det heldigvis - jeg rydder unna snø og den ene gode økseplasseringen avløser den andre. Plages på sisteflyttet, men omsider finner jeg en sekvens som fungerer og tar meg opp til toppen. Etablerer standplass i det som jeg antar er rappellankeret som brukes av de som går ruta andre veien.

Mørket kommer samtidig som sistemann ankommer toppen. Vi finner frem hodelyktene og spaserer ned til Snøheim igjen. Etter 15 timer på farten kryper vi ned i soveposene og sover det vi kan mens vinden fillerister teltene gjennom natta. Første buss ut. Mange opplevelser rikere, to telt fattigere.

I skaret før Midttoppen

Snøhettamassivet ved daggry




På vei mot innsteget på Hettpiggen
Rappell ned fra Hettpiggen

Første kruxet i renna opp mot Vesttoppen


Traversen over Snøhetta gjennomført. Vi ankommer Vesttoppen samtidig som mørket