Ny høst - nye muligheter. Vi fortsetter der vi slapp i fjor, og satser på den vanlige Trollatraversen, altså fra Snøskar til Pinakkelskar. Fire i følget denne gangen; Sølvgutten med sin forlovede, KP samt undertegnede. Good times.
Runder Storvatnet og legger kursen rett opp mot Snøskar. Det blåser friskt her nede, men sola skinner til gjengjeld fra en nesten skyfri himmel. En varm sommer har tint bort det meste av snøen i fjellet, og den videre ferden opp renna mot Snøskar er preget av mye løs sten. Løsmasseskar er nok et mer passende navn i år.
Etablerer camp på motsatt side av vannet for Innerdalshytta. Båling i skogen utover fredagskvelden, og starten på lørdag blir ikke så alpin som den nok burde vært.
Runder Storvatnet og legger kursen rett opp mot Snøskar. Det blåser friskt her nede, men sola skinner til gjengjeld fra en nesten skyfri himmel. En varm sommer har tint bort det meste av snøen i fjellet, og den videre ferden opp renna mot Snøskar er preget av mye løs sten. Løsmasseskar er nok et mer passende navn i år.
Vi er ikke alene her oppe. Et godt stykke foran oss ser vi et taulag på tre personer. Vi har ikke sett de komme opp fra Giklingdalen, så vi antar de er i gang med den fulle traversen og allerede har hatt en overnatting.
En taulengde og litt klyving senere og vi topper ut på Nore Trolla. En smal egg avbrutt av et par vertikale hamre binder oss sammen med Store Trolla som er neste topp i rekka. Vi rappellerer ned fra Nore Trolla, og klyver bortover eggen mot den første hammeren som må forseres på vei til Store Trolla.
Vi roter litt med veivalg opp den første hammeren. Blir mye taudrag og en ekstra standplass. Og siste opptak kan jeg ikke tenkte meg var det samme som førstebestigerne graderte ut i fra.
En liten horisontal etappe, og vi møter den siste, smale men hakkete vertikale hammeren før Store Trolla. På toppen kan vi se det andre taulaget. Blokk på blokk; ser ut som den kan rase sammen når som helst, men fjellet er overraskende fast, mosefritt og fint å klatre på. Usedvanlig eksponert klatring, og jeg erkjenner at jeg er like glad vi baila så tidlig som vi gjorde under forsøket i januar i fjor.
Når vi står oppå toppen av Store Trolla begynner vi imidlertid å innse at vi kanskje har tatt litt lett på dette med tidsskjema. Det er ikke mange timene før det blir kveld og mørkt. Vi har kanskje undervurdert Trolla.
Spiser litt før vi fortsetter. Blir usikker på veivalget og ender opp med å følge et tråkk ned på vessiden av eggen. Innser for seint at det bærer for langt ned til at det kan være den riktige ruta. Binder oss inn og bruker unødvendig mye tid på å innhente eggen igjen. Det går mot kveld, og vi er ennå ikke kommet oss til Søre Trolla.
Vi kommer til en liten kløft i fjellet. Brattgjemtjelet; det er vel ikke her? Det får være som det vil, det er snart mørkt og det er ikke noe godt alternativ å fortsette bortover eggen. Vi er beskyttet for vind fra to sider, og har plass nok til at vi kan sitte alle fire i bredden. Klatretau og sekker funker bra som isolasjon mot det kalde fjellet, og en av oss har til og med vært nok realistisk til å ta med en overlevelsesduk vi kan bre over oss. Dunjakker kommer også godt med for de av oss som har det.
Man kommer nært innpå hverandre når man klatrer sammen. Og man kommer desto nærmere hverandre når natten blir kald og man innser at egen varmeproduksjon blir for liten i forhold til varmetap fra eksponert overflate. Hvem hadde vel forutsett at vi skulle få oppleve å ligge i skje med hverandre gjennon de åtte timene under den svarte men stjernefunklende himmelhvelvingen?
Det lysner. Vi stabler oss på bena og rister liv i kalde kropper. Koker opp noe av det lille vannet vi har igjen og får i oss litt varm mat før vi fortsetter mot Søre Trolla. Vi går på løpende sikringer, konsentrasjonen er ikke på topp lengre, men vi har god tid; det er mange timer til det blir mørkt igjen.
Vel på toppen finner vi spor av andre gjester i form av rappellslynger. Gjennomfører tre rappeller nedover vestsiden før vi lander i slakere terreng, og kan klyve opp på eggen igjen.
Finner ikke noe rappellanker når vi kommer så langt at ryggen ender i et stup ned mot Pinakkelskar. Studerer føreren og bestemmer oss for å gå ned det som er beskrevet som anmarsjen til Søre Trolla fra Pinnakkelskar. Lite som tyder på at mange har gått der i det siste, men vi kommer oss trygt ned til Pinakkelskar uten å rappellere.
Vi kommer til en liten kløft i fjellet. Brattgjemtjelet; det er vel ikke her? Det får være som det vil, det er snart mørkt og det er ikke noe godt alternativ å fortsette bortover eggen. Vi er beskyttet for vind fra to sider, og har plass nok til at vi kan sitte alle fire i bredden. Klatretau og sekker funker bra som isolasjon mot det kalde fjellet, og en av oss har til og med vært nok realistisk til å ta med en overlevelsesduk vi kan bre over oss. Dunjakker kommer også godt med for de av oss som har det.
Man kommer nært innpå hverandre når man klatrer sammen. Og man kommer desto nærmere hverandre når natten blir kald og man innser at egen varmeproduksjon blir for liten i forhold til varmetap fra eksponert overflate. Hvem hadde vel forutsett at vi skulle få oppleve å ligge i skje med hverandre gjennon de åtte timene under den svarte men stjernefunklende himmelhvelvingen?
Det lysner. Vi stabler oss på bena og rister liv i kalde kropper. Koker opp noe av det lille vannet vi har igjen og får i oss litt varm mat før vi fortsetter mot Søre Trolla. Vi går på løpende sikringer, konsentrasjonen er ikke på topp lengre, men vi har god tid; det er mange timer til det blir mørkt igjen.
Vel på toppen finner vi spor av andre gjester i form av rappellslynger. Gjennomfører tre rappeller nedover vestsiden før vi lander i slakere terreng, og kan klyve opp på eggen igjen.
Finner ikke noe rappellanker når vi kommer så langt at ryggen ender i et stup ned mot Pinakkelskar. Studerer føreren og bestemmer oss for å gå ned det som er beskrevet som anmarsjen til Søre Trolla fra Pinnakkelskar. Lite som tyder på at mange har gått der i det siste, men vi kommer oss trygt ned til Pinakkelskar uten å rappellere.
Pinakkelskar ja - det er et eget avsnitt. For her skulle det jo bare være å følge renna ned til Flatvaddalen / Giklingdalen? Men hvilken renne er det egentlig man skal gå ned? Vi undersøker renne for renne; men ingen fremstår som farbar uten å rapellere. Etter den varme sommeren er fjellet like snøfattig som Sahara, og vi konkluderer med at snøen i vanlige sesonger er nøkkelen til å utjevne renna slik at den blir farbar. Med all den løse stenen og usikkerheten med forholdne lengre ned er ikke rappell et førstevalg.
Tørsten begynner dessuten å melde seg for alvor, og vi tar ikke sjansen på å legge returen via Hoåsnebba ettersom vi ikke vet om det er vann der, og ikke vet hvor lang tid vi bruker på å finne veien ned derifra. Det enklest tilgjengelig vannet er nede i Fossbotnin; vi går dit! Nok en løs renne å karre seg ned, og returen blir jo riktignok noe lengre når man må ut Grasdalen. Det får være - vi må ha vann.
Tørsten begynner dessuten å melde seg for alvor, og vi tar ikke sjansen på å legge returen via Hoåsnebba ettersom vi ikke vet om det er vann der, og ikke vet hvor lang tid vi bruker på å finne veien ned derifra. Det enklest tilgjengelig vannet er nede i Fossbotnin; vi går dit! Nok en løs renne å karre seg ned, og returen blir jo riktignok noe lengre når man må ut Grasdalen. Det får være - vi må ha vann.
Det er kveld igjen, og vi er tilbake på parkeringsplassen i Innerdalen. Fortsatt gjenstår fem kilometer tilbake til teltene.
En usedvanlig hyggelig hyttevert på Innerdalshytta forbarmer seg imidlertid over oss. Han heve voret ute ei Vetternatt fyrr, som Ivar Aasen ville sagt det; han skjønner at her monner det virkelig med et par gode gjerninger. Vi får skyss opp til Innerdalshytta, og vel oppe får vi ytterligere tilbud om å låne båten for å komme oss enkelt over på andre siden for å hente teltene. Hjertelig takk! Han kan dessuten meddele at han var med taulaget foran oss opp Sørøsthjørnet to dager tidligere. Selv rappellerte han ned fra Skarfjell, mens de tre andre fortsatte på den fullstendige traversen. De hadde forresten også tatt ei ekstra natt i fjellet sammen med oss.
En usedvanlig hyggelig hyttevert på Innerdalshytta forbarmer seg imidlertid over oss. Han heve voret ute ei Vetternatt fyrr, som Ivar Aasen ville sagt det; han skjønner at her monner det virkelig med et par gode gjerninger. Vi får skyss opp til Innerdalshytta, og vel oppe får vi ytterligere tilbud om å låne båten for å komme oss enkelt over på andre siden for å hente teltene. Hjertelig takk! Han kan dessuten meddele at han var med taulaget foran oss opp Sørøsthjørnet to dager tidligere. Selv rappellerte han ned fra Skarfjell, mens de tre andre fortsatte på den fullstendige traversen. De hadde forresten også tatt ei ekstra natt i fjellet sammen med oss.
Nedoverturen på sykkel gikk som en lek, i alle fall for de tre av oss som hadde luft i dekkene.
Man kødder ikke med Trollatraversen.
Man kødder ikke med Trollatraversen.
 |
| Trolla panorama fra Giklingdalen |
 |
| Kartutsnitt |
 |
| Morgenstemning |
 |
| Opp til Giklingdalen |
 |
| Trollamassivet med Snøskar til høyre |
 |
| Usedvanlig lite snø i Snøskar |
 |
| Selfie |
 |
| Mot Nore Trolla |
 |
| Nore Trolla |
 |
| Eggen mot Store Trolla |
 |
| SW |
 |
| Litt off track opp første hammer mot Store Trolla |
 |
| Den siste, vertikal og taggete eggen mot Store Trolla. |
 |
| O lykke. |
 |
| Utsikt mot Søre Trolla, Pinakkelskar og Hoåsnebba fra Store Trolla |
 |
| Trolla; kanskje ikke en botanikers drøm, men ikke helt dødt her. |
 |
| Kveldsstemning på eggen mellom Store og Søre Trolla |
 |
| Søre Trolla by night |
 |
| Freezing bivvy i Brattgjemtgjelet |
 |
| Tidlig frokost |
 |
| Morgenstemning |
 |
| Morgenstemning |
 |
| Vi fortsetter mot Søre Trolla |
 |
| Naturens picasso |
 |
| I søke etter den riktige renna ned Pinakkelskar |
 |
| Panorama av Trolla fra Fossbotnin |
 |
| Kurs mot Grasdalen |
