Bratte gleder: Tritindtraversen

Traversen over Tritindan

På: SP & Blim
Hvor: Traversen over Tritindan
Når: 28.03.2014
Forhold: Varmt, vårlig, ikke egentlig så veldig hard core.
Øvrig: Fin og ikke altfor lang tur, men mye løs stein som ellers i området. Takk til alpinist.no for beta.

Sola kaster sine første stråler mot Byåsen i det vi tar løs fra Trondheim en tidlig fredags morgen i slutten av mars. Noen timer senere ankommer vi parkeringsplassen i vakre Innerdalen.

#påmedskifeller #pakningpå #solavarmer #høydemetertilfrokost #denfølelsen

Vinteren har allerede begynt å miste grepet, men det ligger ennå snø på markene. Vi feller oss opp gjennom skogen mot Viromsetra på snø som begynner å råtne i det varme været. Sola skinner fra skyfri himmel, og det er en ren nytelse å spise av høydemetrene oppover mot Hesten, 1618moh, som er første toppen av Tritindtraversen.

På tusen meters høyde parkerer vi skiutstyret og konverterer til klatreutrustning. Et skydekke trekker inn over Trolla, men det er fortsatt forholdsvis varmt, og snøen klabber under stegjernene til tross for antiklabbeplatene Petzl har utstyrt de med. Eggen er smalere og mer kinkig og eksponert enn kartet gav inntrykk av. I tillegg skal det vel sies at jeg er noe optimistisk når det gjelder å estimere tid på fjellturer. Hadde sett for meg at toppen av Hesten skulle kunne nås innen tre timer fra parkeringsplassen, men først etter dobbelt så lang tid, nærmere klokken 16, står vi på den første av de tre toppene.

På Hesten får vi utsikt over eggen videre til Midttoppen og en av toppene på Sandvikhaugen som er siste topp på turen. Siste kneika ser bratt ut. Lavt blodsukker. Føler at tiden har gått i fra oss. Hjernen begynner å se seg ut mulige baileruter. På tide med en matpause.

Med stigende blodsukkernivå og motet på plass igjen karrer vi oss ned noen meter på sørvestsiden av Hesten og innhenter eggen igjen når vi er på høyde med den. Sola har gjort sitt, og vi finner det like greit å pakke bort stegjern og økser. Fjellet er til og med varmt og ganske tørt, og vi kan holde godt driv bortover eggen.

Finner frem tau og rappellerer ned på sørsiden av eggen når vi kommer til svaene. I ettertid innser jeg at det nok hadde vært like greit å fortsette videre på eggen med tanke på de vårlige forholdene vi hadde. Men det blir mørkt om ikke så lenge, og jeg vil heller toppe ut innen den tid, fremfor å eksperimentere oss over den siste biten av eggen.

Den ca førti meter lange taulengden som går opp til Sandvikhaugen ligger på skyggesiden, og her er det fortsatt vinter. På med stegjern og frem med økser, og utrolig nok, det er først nå at jakken må på.

Klatring på stein og heldigvis - frossen mose. Hadde mosen vært tint opp hadde det nok blitt kakket verre å ta seg opp her, men det ser samtidig forholdsvis greit ut å klatre på tørr klippe like til venstre for ruten vi fulgte.

Får plassert noen kammer i tørre riss underveis og fortsetter ved godt mot. Må hugge bort kanten av en liten løs skavl for å komme meg opp til toppen. I hodet mitt; som hentet ut av en scene i en film. I virkeligheten; bare en liten skavl.

Vel oppe på Sandvikhaugen møtes jeg av ei knallrød sol bare noen millimeter over horisonten, rett før den takker for seg for dagen.

Går radig tilbake. Vi følger ryggen et stykke nordover før vi knyter oss inn og legger kursen over breen og runder oss tilbake til skiutstyret. Angrer fortsatt på at jeg ikke tok med en kraftigere lykt; men planen sa jo at vi skulle kjøre ned på ski mens det ennå var dagslys...

#denfølelsen #gladforatdetikkeerjegsomskalkjørehjem