Verifisering av pushteorien - på selfangst i Vestisen

Jumping

Mens topptursesongen hjemme i Norge har vært på sitt beste har jeg vært på et fem ukers tokt på selfangst i Vestisen. Om ikke så bratt, så var det i alle fall en finfin anledning til å verifisere Sølvguttens pushteori.

Teorien lyder for øvrig som følger:

Det moderne friluftslivets stadig økende innslag av risiko er det rastløse mennesket underbevisste motsvar til et passivt arbeidsliv. Før i tiden ville folk, som fra naturens side var tilbøyelig for å oppsøke spenning, i større grad få utløp for denne hangen gjennom en jobb og en hverdag som stimulerte dette behovet. I dagens samfunn er pushing av grenser gjennom ekstremsport blitt et substitutt. 

Fangst i Vestisen

Før utreise fra Tromsø går det med noen dager til bunkring og forberedelser. Besetningen er på tolv personer, og i tillegg har vi med oss to forskere og en inspektør fra Fiskeridirektoratet.

Når vi passerer Hekkingen blir vi møtt av de første dønningene fra Nord-Atlanteren. Ikke spesielt tung sjø, men den setter nok bevegelse i skuta til at en førstereis fangstmann snart stifter bekjentskap med sjøsyken. Når vi etter et par døgn i sjøen passerer Jan Mayen og kommer inn i den første drivisen har kroppen omsider akseptert den nye tilværelsen. Formen er bra igjen og jeg kjenner meg klar for å suge inn nye inntrykk og ta del i arbeidet og eventyret som ligger foran oss.

Fangst
Oppe i tønna, en vedvarende 4+, 20 meter over havflaten, står skipperen og skuer ut over det hvite puslespillet av små og store drivende isflak som omkranser oss. Herifra har han god oversikt over det som skjer rundt skuta, både med tanke på sel og isforhold.

Fangsten foregår hovedsaklig i den ytterste årsferske drivisen. Går man for langt inn i isen risikerer man å kjøre fast båten eller skade båten mot tyngre is dersom det er mye sjø. Det gjelder å ikke rote seg opp i for tung is; boksåpnere. Blir det for mye bevegelse i isen er det fort gjort å rive hull i skutesiden.

Forut i båten holder skytteren og jumperne til. I tett samarbeid med skipper sørger de for at dagens fangst blir avlivet og tatt ombord i båten.

Det ligger to på babord, ropes det fra tønnen.

To skudd fyres av fra fremst på bakken.

Jomper ned på babord! Roper skipper fra tønna.

Det er jeg som skal til pers. Jeg entrer meg over rekka og klatrer ned leideren, 5a, og blir hengende på nederste trinn til skuta passerer et flak som er stor nok til at jeg kan hoppe ned og stå noenlunde trygt på.

Hakapik! Ropes det fra dekk, og like etterpå lander det tradisjonelle arbeidsredskapet i snøen ved siden av meg. Så gjelder det å se seg ut en farbar vei gjennom ismassene frem til de skutte dyrene. Det er ikke alltid det er like lett å vurdere hvor tykk isen er og hvor godt den flyter, men med god fart og lette steg er det utrolig hvor små flak man kan bruke for å ta seg frem. En feilvurdering er kald, men tørt klesskift er heldigvis ikke langt unna.

Jeg forvisser meg om at dyrene er avlivet, og samler deretter begge dyrene på samme isflak. Fra skuten blir det kastet ned en line som jeg gjør fast dyrene i før de blir vinsjet ombord.

Arbeidsdagen på ishavet starter tidlig om morgenen. Skinnene fra gårdagens fangst må tas ned i lasterommet. Alle mann bidrar, og lag på lag av skinn med spekk dras utover lasterommet. Og etterhvert som taket kommer nærmere hodehøyde og den geleaktige massen av skinn har bygd seg tilsvarende opp, blir det stadig mer møysommelig å ta seg frem her nede.

Videre er det behandling av kjøtt som står på dagsorden. Sveiver og sider fra ungdyrene blir på tradisjonell måte saltet på tønner, mens biffkjøttet fra voksne dyr blir renskåret og fryst ned.

Selene det fangstes på er grønlandssel. Kvoten på årets fangst i Vestisen er på 25000 tusen dyr. Foruten om Kvitbjørn er det tre andre båter som deltar på årets fangst. Hovedsaklig har vi fanget unge dyr, men nå på slutten av sesongen har vi fått et skikkelig gammelhundslag med nesten 400 voksne dyr på en dag. Det var mange som ble lange i armene på flåerdekket da.

Været på ishavet skifter fort. De første dagene hadde vi temperaturer ned i femten minusgrader kombinert med mye vind – da blir det fort surt å holde til på dekk. Men vi har også fått noen dager med vindstille og sol. Når været blir riktig ille eller dønningene fra Atlanterhavet blir for store er det ikke forsvarlig å gå inn i isen med båten og fangsten må innstilles. Men så lenge som ikke uværet blir for langvarig eller kommer for ofte, blir det vanligvis ønsket velkommen av mannskapet som endelig får tid til restitusjon og tiltrengt hvile for slitne armer.

Mye har forandret seg siden de første skutene på 1800-tallet tok turen over til Vestisen. Båtene har blitt større og mer solide og er utstyrt med bedre navigasjons- og kommunikasjonsutstyr. Vi har gode boforhold, dusj, og ikke minst har vi internettilkobling ombord. Men været og isen er stadig like lunefull. Skinnene er fortsatt like tunge og uhåndterlige, og de små isflakene flyter like dårlig som før. Ishavet er fortsatt en manndomsprøve for dagens eventyrere.

De fem ukene ombord har gått veldig fort; et typisk tegn på at jeg har hatt det fint. Spenningen med å være langt unna folkeskikken omkranset av drivis i skiftende vær, og jobben som jomper på isen har helt klart sørget for at jeg har fått den spenningen jeg trenger i hverdagen. Kan ikke si at jeg har savnet verken skikjøring eller klatring mens jeg har vært ombord. Får heller ikke glemme å ta med den faktoren at jeg stort sett har svidd av kalorier tilsvarende en lang dag i fjellet stort sett hver dag. Men når jeg på overseilingen tilbake til Norge fikk første glimt av snøkledde spisse fjell i horisonten slo det meg; tindesporten er et substitutt jeg kan leve videre med dersom jeg i fremtiden forblir sittende passiv ved en kontorpult. Så mens vi passiv ventet på å få losset båten var skiutstyret heldigvis tilgjengelig og Lyngsalpene bare en times kjøring unna.

Dyreliv i Vestisen

Vær og uvær