Rutebeskrivelse Stetind, Normalveien

Stetinden, Norges nasjonalfjell, er vel verdt et besøk. Enkleste rute til topps er Normalveien som går i nydelig nordnorsk natur opp til Halls fortopp, 1314moh, deretter med eksponert klyving og litt klatring over den ca fem hundre meter lange og tidvis skarpe eggen over til toppen av Stetind, 1391moh. Ønsker du mer klatring er ellers en bestigning via Sydpillaren å anbefale.

Type: 

Naturlig sikret; vanlig å gå på løpende sikring mellom Halls fortopp og hovedtoppen med unntak av en kort taulengde under mysosten (4+).

Anmarsj:
Følg sti og varder fra parkeringsplassen ved Stetindtunnelen og helt opp til Halls fortopp hvor man racker opp. Siste mulighet for vannfylling er på høyde med Svartvatnet, i elven som kommer fra vannet.

Rute til hovedtoppen:
Fra fortoppen skrår en sti ned mot venstresiden av eggen og ut på et eksponert sva før du runder et hjørne og klyver opp på eggen via et dieder. Eggen spisser seg etterhvert, før den videre går over i et bredere sva som skrår nedover. Følg eggen til den ender på en flat hylle. Her klyver man ned til høyre på en eksponert blokk og videre ned i en kamin. Det er plassert en borebolt der man klatrer ned for å lette sikringsarbeidet. Man kommer ned på en bred hylle som etterhvert smalner til under mysosten hvor man kan etablere standplass for traversen under mysosten.

Klatringen starter med å traverse flaket som mange i dag omtaler som de ti forbitrede fingertak. Zappfe, som nok er opphavet til denne betegnelsen omtalte de imidlertid som "seks - otte forbitrede fingertuptak."
Schjelderup, som var en av førstebestigerne, hadde følgende å si om passasjen: "Der var er stykke klyving saa utsat, som man skal lete efter, men ikke videre vanskelig"

Graderingen som er 4+ er nok mer beskrivende, og om man velger å krumme alle fingerleddene er det god nok plass bak flaket til at man like godt kan kalle passasjen for "de fem gode bøttetak". Klarer man å holde armene strak og smøre føttene godt i veggen burde det gå greit å traversere ut i veggen. Når man klatrer videre opp under taket kan det lønne seg å se nøye på hvor man plasserer føttene; veggen er nemlig ikke så blankskurt som den ser ut til å være ved første øyekast. Videre følger man hylle som skrår opp mot eggen, hvor standplass kan etableres.

Den videre ferden mot toppen er av enklere karakter, med unntak av et par luftige passasjer.

Retur:
Samme vei som når du kom opp, men når du kommer til mysosten følger du eggen helt ut til det etablerte rappellankeret, to boltede kjettinger, og foretar en 15 meters rappell ned til hyllen ved starten av bøttetaktraversen.

Utstyr: 
30 meter tau og vanlig. Kamkiler er veldig fine til løpende sikring ettersom de gjerne tar drag i flere retninger. Svasko kan være greit for partiet under mysosten, men er ikke nødvendig om du har litt margin i forhold til graden.

Tidsbruk: 
Regn med 2,5 timer anmarsj til fortoppen, 2 timer til hovedtoppen, 2 timer tilbake til fortoppen og 2 timer ned til parkeringsplassen igjen.

Normalveien; Eggen mellom Halls fortopp og hovedtoppen på Stetind. Klatring via de ti forbitrede fingertak på tur ut, rappell fra mysosten på returen.

Stetinden; Norges nasjonalfjell.

CR Lofoten

Lofoten har mye fin klatring å by på, noe som heldigvis kompenseres med ustabilt vær. Tenk deg bare hvor crowded det skulle vært der om det både var stabilt vær og bra klatring i så nydelige omgivelser.

Good times; sensommer, oppholdsvær, tørt fjell, lite turister - Lofoten på sitt beste.

På: SP, SW, Blim

Hvor: Svolværgeita, Gandalfveggen, Pianokrakken

Sent'n Done: Forsida på Svolværgeita 5+, Gandalf 5, Lys og Skygge 5+, Apple Cake Arete 5+.

Unsent'n Bailed: Vestpillaren på Presten
Fører: Lofoten Rock

Forsida på Svolværgeita

Pianokrakkens Lys og Skygge og Apple Cake Arete

Gandalfveggen, Gandalf

CR Dalkarlskärret, Uppsala

Ett trivsamt litet sva med rejäla sprickor; for å sitere føreren.

Ettermiddagssola står rett på klippen, så det blir ganske varmt her på en skyfri sommerdag. Rutene er av den lette og koselige sorten, og er veldig fine som introduksjonruter for å lære naturlig sikring. Anbefales.

På: AA og Blim
Hvor: Uppsala, Sverige
Type: Naturlig sikret
Fører: Sverigeföraren

Klattring ved Dalkarlskärret, Uppsala

CR Vedema

Idyllisk lite crag lengst sør i Sverige ikke langt fra Hässleholm i Skåne. 

Omkranset av løvskog som gir skygge og levelige forhold på en varm sommerdag. Ikke altfor mange linjer, men nok til at cragget er vel verdt et besøk om man er i nærheten. Mest naturlig sikrede ruter, men også noen boltede ruter.

På: GP & Blim
Hvor: Hässleholm, Skåne, Sverige
Type: Mest naturlig sikrede linjer, men også noe boltaruter.

Fører: Sverigeföraren

Klattring på Vedema, Skåne

Nállangáisi 1595moh, Lyngen

Nallangaisi, vestveggen

Fikk noen fine dager rundt Tromsø uken før 17. mai. Med nydelig vær og bra vårføre ble det tur både til Store Lakselvtind og Thomastind i Lyngen, Storstolpan på Kvaløya, og endelig fikk jeg også tatt turen opp på Nallangaisi.

Etter å ha sett bilder av Nallangaisi på Lyngen.name for et par år siden har dette vært drømmetoppen over alle. Lang anmarsj, men i et nydelig landskap og toppen innfridde alle forventninger.

Her er forøvrig noen filmklipp fra turen:

Startet klokken halv sju på morgenen 16. mai. Kunne ta på oss skiene etter hundre meter til fots og fant deretter sammenhengende snø på de ti kilometrene med anmarsj inn til fjellet.

Hard og tørr snø i renna. Skiene på sekken og frem med øksene etterhvert.

Brukte litt tid på å finne riktig sted for å klatre opp til eggen. Gikk helt opp til toppen av renna for om mulig å lokalisere ruten som førstebestigerne av vestveggruta brukte. Hadde ikke med andre sikringsmidler enn sekk, spade og noen slynger, og snøen var ikke egnet for verken klatring eller sikring her.

Ble da til at vi gikk ned igjen og fulgte samme rute som Kugo beskriver.  Gravde ned en ski som standplass og gikk på med godt mot til jeg kom til cruxet på ruta. Her ble jeg veldig i tvil ettersom det så helt umulig ut å komme seg videre. Fikk imidlertid hengt en slynge over en stein (...og hadde jeg gravd litt ville jeg nok funnet rappellslyngen som ligger rundt en betydelig bedre steinblokk her, og kunne brukt den som mellomforankring). Gikk ut mot venstre, og etterhvert som jeg fikk hugd bort fokksnøen her ble cruxet mindre bratt og omsider mulig å forsere.

Vel oppe på eggen la vi fra oss tauet og gikk i lettere terreng opp mot toppen. Måtte ut i den våte og solpåvirkede sørveggen en tur for å omgå en knaus, men kunne her gå rimelig trygt helt inntil bar klippe hele veien.

Retur samme vei. Hadde kun ett sekstimeterstau, så vi måtte ta rappelleringen i to etapper. Fra eggen brukte vi nedgravd tau som forankring, og når vi kom ned under cruxet hadde solen tint frem den tidligere nevnte rappellslyngen som avslørte en brukbar blokk.

Vel nede i renna igjen var det bare å få på seg skiene. Renna som var helt tørr når vi gikk opp var nå myk og fin, men kanskje i våteste laget. Gikk nok mer tid enn planlagt for å komme oss opp til toppen...

Føltes som at Goverdalen hadde blitt noen kilometer lengre mens vi hadde vært på toppen. Hadde det vært tidligere på sesongen hadde det sikkert vært skareføre og god glid, men femten og en halv time etter at vi startet kom vi da tilbake til bilen...

Kartutsnitt fra Goverdalen og Nallangaisi

Første del av klatringen

Klatringen for å nå eggen

Rappell

Verifisering av pushteorien - på selfangst i Vestisen

Jumping

Mens topptursesongen hjemme i Norge har vært på sitt beste har jeg vært på et fem ukers tokt på selfangst i Vestisen. Om ikke så bratt, så var det i alle fall en finfin anledning til å verifisere Sølvguttens pushteori.

Teorien lyder for øvrig som følger:

Det moderne friluftslivets stadig økende innslag av risiko er det rastløse mennesket underbevisste motsvar til et passivt arbeidsliv. Før i tiden ville folk, som fra naturens side var tilbøyelig for å oppsøke spenning, i større grad få utløp for denne hangen gjennom en jobb og en hverdag som stimulerte dette behovet. I dagens samfunn er pushing av grenser gjennom ekstremsport blitt et substitutt. 

Fangst i Vestisen

Før utreise fra Tromsø går det med noen dager til bunkring og forberedelser. Besetningen er på tolv personer, og i tillegg har vi med oss to forskere og en inspektør fra Fiskeridirektoratet.

Når vi passerer Hekkingen blir vi møtt av de første dønningene fra Nord-Atlanteren. Ikke spesielt tung sjø, men den setter nok bevegelse i skuta til at en førstereis fangstmann snart stifter bekjentskap med sjøsyken. Når vi etter et par døgn i sjøen passerer Jan Mayen og kommer inn i den første drivisen har kroppen omsider akseptert den nye tilværelsen. Formen er bra igjen og jeg kjenner meg klar for å suge inn nye inntrykk og ta del i arbeidet og eventyret som ligger foran oss.

Fangst
Oppe i tønna, en vedvarende 4+, 20 meter over havflaten, står skipperen og skuer ut over det hvite puslespillet av små og store drivende isflak som omkranser oss. Herifra har han god oversikt over det som skjer rundt skuta, både med tanke på sel og isforhold.

Fangsten foregår hovedsaklig i den ytterste årsferske drivisen. Går man for langt inn i isen risikerer man å kjøre fast båten eller skade båten mot tyngre is dersom det er mye sjø. Det gjelder å ikke rote seg opp i for tung is; boksåpnere. Blir det for mye bevegelse i isen er det fort gjort å rive hull i skutesiden.

Forut i båten holder skytteren og jumperne til. I tett samarbeid med skipper sørger de for at dagens fangst blir avlivet og tatt ombord i båten.

Det ligger to på babord, ropes det fra tønnen.

To skudd fyres av fra fremst på bakken.

Jomper ned på babord! Roper skipper fra tønna.

Det er jeg som skal til pers. Jeg entrer meg over rekka og klatrer ned leideren, 5a, og blir hengende på nederste trinn til skuta passerer et flak som er stor nok til at jeg kan hoppe ned og stå noenlunde trygt på.

Hakapik! Ropes det fra dekk, og like etterpå lander det tradisjonelle arbeidsredskapet i snøen ved siden av meg. Så gjelder det å se seg ut en farbar vei gjennom ismassene frem til de skutte dyrene. Det er ikke alltid det er like lett å vurdere hvor tykk isen er og hvor godt den flyter, men med god fart og lette steg er det utrolig hvor små flak man kan bruke for å ta seg frem. En feilvurdering er kald, men tørt klesskift er heldigvis ikke langt unna.

Jeg forvisser meg om at dyrene er avlivet, og samler deretter begge dyrene på samme isflak. Fra skuten blir det kastet ned en line som jeg gjør fast dyrene i før de blir vinsjet ombord.

Arbeidsdagen på ishavet starter tidlig om morgenen. Skinnene fra gårdagens fangst må tas ned i lasterommet. Alle mann bidrar, og lag på lag av skinn med spekk dras utover lasterommet. Og etterhvert som taket kommer nærmere hodehøyde og den geleaktige massen av skinn har bygd seg tilsvarende opp, blir det stadig mer møysommelig å ta seg frem her nede.

Videre er det behandling av kjøtt som står på dagsorden. Sveiver og sider fra ungdyrene blir på tradisjonell måte saltet på tønner, mens biffkjøttet fra voksne dyr blir renskåret og fryst ned.

Selene det fangstes på er grønlandssel. Kvoten på årets fangst i Vestisen er på 25000 tusen dyr. Foruten om Kvitbjørn er det tre andre båter som deltar på årets fangst. Hovedsaklig har vi fanget unge dyr, men nå på slutten av sesongen har vi fått et skikkelig gammelhundslag med nesten 400 voksne dyr på en dag. Det var mange som ble lange i armene på flåerdekket da.

Været på ishavet skifter fort. De første dagene hadde vi temperaturer ned i femten minusgrader kombinert med mye vind – da blir det fort surt å holde til på dekk. Men vi har også fått noen dager med vindstille og sol. Når været blir riktig ille eller dønningene fra Atlanterhavet blir for store er det ikke forsvarlig å gå inn i isen med båten og fangsten må innstilles. Men så lenge som ikke uværet blir for langvarig eller kommer for ofte, blir det vanligvis ønsket velkommen av mannskapet som endelig får tid til restitusjon og tiltrengt hvile for slitne armer.

Mye har forandret seg siden de første skutene på 1800-tallet tok turen over til Vestisen. Båtene har blitt større og mer solide og er utstyrt med bedre navigasjons- og kommunikasjonsutstyr. Vi har gode boforhold, dusj, og ikke minst har vi internettilkobling ombord. Men været og isen er stadig like lunefull. Skinnene er fortsatt like tunge og uhåndterlige, og de små isflakene flyter like dårlig som før. Ishavet er fortsatt en manndomsprøve for dagens eventyrere.

De fem ukene ombord har gått veldig fort; et typisk tegn på at jeg har hatt det fint. Spenningen med å være langt unna folkeskikken omkranset av drivis i skiftende vær, og jobben som jomper på isen har helt klart sørget for at jeg har fått den spenningen jeg trenger i hverdagen. Kan ikke si at jeg har savnet verken skikjøring eller klatring mens jeg har vært ombord. Får heller ikke glemme å ta med den faktoren at jeg stort sett har svidd av kalorier tilsvarende en lang dag i fjellet stort sett hver dag. Men når jeg på overseilingen tilbake til Norge fikk første glimt av snøkledde spisse fjell i horisonten slo det meg; tindesporten er et substitutt jeg kan leve videre med dersom jeg i fremtiden forblir sittende passiv ved en kontorpult. Så mens vi passiv ventet på å få losset båten var skiutstyret heldigvis tilgjengelig og Lyngsalpene bare en times kjøring unna.

Dyreliv i Vestisen

Vær og uvær

Dynafit vs Voile mtn plate. Gåfunksjon med AT-sko på splitboard

Når jeg skaffet splitboard valgte jeg å bruke Voile mtn plate bindinger slik at jeg kunne bruke samme sko som jeg bruker til randonneutstyret til brettet. I mitt tilfelle et par Scarpa Skookum: Satt opp med den myke gåtungen fungerer oppsettet bra, og sammenlignet med tradisjonelle snowboardsko har AT-skoene dessuten fordelen at den er kompatibel med step-in stegjern.

Ulempen med Voiles mtn plate binding er imidlertid gåfunksjonen - der blir utslaget akkurat litt for lite etter min smak etter som tålåsen til stadighet smeller ned i brettet. Løsningen ble å kjøpe et par Dynafit TLT speed bindinger og montere frembindingen på splitboardet. Så får heller Voile platen og bindingen ligge i sekken mens jeg på anmarsjen nyter godt av Dynafitbindingens uovertrufne funksjon.

Voile mtn plate kit vs dynafit TLT speed.

Sammenleggbare ski

Prototype av kort delbar AT-ski til klatring. Avbildet ski er ikke delt

Alpin klatring innebærer gjerne lang anmarsj og enda lengre retur. Tenk deg at du har kjempet deg opp den bratte siden av det snøkledde fjellet og står på toppen. Hadde det ikke vært deilig å klikke på deg et par ski og heller nyte en effektiv og behagelig deproach fra fjellet istedenfor å bruke lår og timer på å komme seg ned?
Gjorde et forsøk på å gå traversen over snøhettatoppene vinterstid med denne strategien i 2012. Gjorde unna anmarsjen på normalisert tid og gikk løs på det jeg trodde var enkel klatring. Merket imidlertid fort hvorfor ski ikke vanligvis ikke inngår i utrustningen for alpine bestigninger: Med lange ski festet på ryggen blir bevegelsesfriheten veldig begrenset; man stanger hodet i skiene. Skituppene stanger i fjellet eller i hælene. Førsøket endte for øvrig med bailing fra Hettpiggen.

Ulemper ut over manglende bevegelsesfrihet er ekstra vekt, samt begrensing med tanke på klatresko. Man er nok avhengig av å bruke en AT-støvel om man skal nyte godt av fordelen med ski, og disse har jo ikke de beste egenskaper til miksklatring. Om man styrer unna de hardeste rutene bør det imidlertid være mulig å gjennomføre turen med randonneesko. Vekt og dertil lavere tempo kan forsvares med innspart tid på retur.

De to sistnevnte ulempene er etter min mening mulig å svelge. Den første derimot er ikke overkommelig med det utstyret som er på markedet i dag. Man har jo alltids snowblades og miniski, men da står jeg heller over. En sammenleggbar ski derimot hadde vært tingen. Et raskt søk i Google patents avslører at dette er noe mange har tenkt på opp gjennom årene, men til tross for det har jeg ennå ikke sett en sammenleggbar ski til salgs. Det har nok en sammenheng med at det er en krevende konstruksjon, og at markedet er begrenset.

For min egen del fikk jeg imidlertid lyst til å konstruere en ski som kunne være egnet for formålet. For å gjøre det enklest mulig, og for å samtidig eksperimentere med noen andre elementer valgte jeg å gå for en todelt ski. For å holde lengden på den sammenlagte skien nede ble da totallengden veldig kort – bare 142cm. Gikk derimot opp på bredden (140 - 130 - 140) for å få nok areal til å bruke skien i løs snø.

Lagde skien med kjerne av kryssfiner som jeg perforerte og skummet for å få ned vekten. Den ble tung uansett. Valget falt på kryssfiner siden jeg hadde en plate stående og jeg ikke ville ta meg bryet med å lage en ordentlig vertikallaminert kjerne til en prototypeski.  Skiene er bygd som en sandwichkonstruksjon med triax glassfiber under og over kjernen. Øverste laget med glassfiber la jeg utenpå pyntefineren slik at denne kunne bidra til økt laminattykkelse.
Deling av skien er ikke utført, men har fått testet skien som den er en halv dag i skianlegg, og de fungerer overraskende bra til å være så korte.

Lessons learned så langt:

• Sørg for å ikke gå tom for lim under lamineringsjobben. Jeg fikk akkurat for lite lim til å mette det øverste laget med glassfiber noe som fører til redusert styrke samt en matt og lite transparent overflate.
• Ved vakuumpressing av finer kan man med fordel bore noen små hull i fineren slik at overflødig lim ikke blir fanget i bobler inni skien.
• Kryssfiner er et fint sidekantmateriale, men altfor tungt som kjernemateriale.
• Korte ski fungerer overraskende bra. Skien flyter bra i pudder, men bredden er litt uegnet på hardt føre. Så en ski med smalere midje og mer vanlig lengde er å foretrekke. 

Har med andre ord forkastet ideen om en todelt ski før den er ferdig. Planen er likevel å ferdigstille denne - den kan jo bli en utlånsski til klatremakker dersom ideen jeg har til en tredelt ski fungerer.
Men hva synes du? Dersom tredelte sammenleggbare ski fantes på markedet - ville du anskaffet det?

Utfresing av såle

Tilpasning og montering av stålkanter

Intarsia, fineergrafikk

Forsøk på å lette x-finerkjernen. Layup og laminering

Nordviksula 1318 moh



Nordviksula 1318 moh

 Nordviksula / Ytre Sula / Ut Sula. Uansett navn - nærheten til Trondheim gjør denne toppen til et populært turmål. Kort anmarsj og 900 høydemeter skikjøring gjør at en dagstur hit kan være en fin investering dersom det er gode snøforhold. Utsikten fra toppen er dessuten upåklagelig.

Adkomst / parkering: Kjør til Nordvik som ligger i Todalsfjorden ikke langt fra Surnadal. Fra Trondheim går det med ca to timer på å tilbakelegge strekningen på ca 14 mil. Fra Sunndalsøra er det bare 4 mil, men her må man ta en fergetur med i beregningen.

I Norvik betaler man bompenger og tar inn på brøytet traktorvei som tar deg opp til 500 moh om dekk og kjørefohold tillater det. Parkering langs veien.

Kartutsnitt. Med inntegnet normal rute opp (blått) og nedkjøring (rødt) ved stabile snøforhold.

 

Norviksula

Norviksula

Hurtigmetode for gliding av ski

Enten det er på topptur, i lysløypa eller på langtur i fjellheimen; glatte ski = god stemning. Desto bedre når man kan oppnå dette uten at det tar tid eller koster skjorta.

De lærde strides.. Er det tilfelle at glider gir bedre gli enn sålen i seg selv? Hvilken struktur bør det være på sålen? Er det porer i UHMWPE? Har det noe for seg å mette skiene med voks?

Det er nok av teorier og et hav av produkter der ute, men for oss gjennomsnittlige skiers har vi uansett ikke nok tid og nok mange par ski til å kunne ha riktig struktur og optimal gli til en hver tid. For den som vil sette seg inn i saken så har Wikipedia samlet mye info å ta utgangspunkt i her.

I utgangspunktet har jeg vært skeptisk til råd fra voksprodusentene ettersom det er i deres interesse at forbrukerne kjøper mest mulig av deres produkter. For et par år siden investerte jeg derfor i en stålsikkel og var på god vei til å bli en etterfølger av Kuzmins teori, men etter å ha lest kritikken fra blant andre Toko, var jeg ikke lengre så overbevist.

Tidligere har jeg benyttet billigere glidere, uten florkarbon, og hadde oppfatningen at glider har begrenset effekt. Det var helt til jeg byttelånte ski med en kamerat på en skitur på våt nysnø - jeg brukte en billig glider, mens han hadde glidet med fluorkarbon. Forskjellen var tydelig, og etter det har jeg konvertert til Swix HF-voks på mildere føre. Endelig kan jeg nyte nedkjøringer på våt snø uten å være redd for at det plutselig lugger i skien, og det til tross for at jeg ikke setter struktur på sålen.

Uansett hvilken smeltevoks man bruker innebærer metoden til Swix mye arbeid, tid og søl. Det gir høyt forbruk av glider ettersom man påfører mye mer voks enn det som blir liggende igjen som en syltynn hinne i overflaten etter at jobben er gjort. Bruker du f. eks Swix HF-glider koster denne ca 400 kr for 40g, og da er det ikke så kult å sikle og børste bort så og si all voksen du har smeltet på sålen.

Jeg var derfor nysgjerrig på om det gikk an redusere voks og tidsforbruk og samtidig ha god gli. Etter litt testing har jeg kommet frem til en løsning som gir samme resultat men har følgende fordeler ut over voksprodusentenes anbefalinger:

- Ikke behov for å gjøre jobben i smørebod med tilhørende søl og damper.
- Preppingen utføres enkelt og kjapt, om så på parkeringsplassen rett før skiene tas på.
- Ikke behov for å sikle skiene etter påføring av voks.
- Minimalt forbruk av voks gjør at det er relativt billig til tross for dyr glider.
- Enkelt å gjennomføre, hvilket medfører at det blir gjort oftere.

Fremgangsmåte:
- Påfør glider ved å gni voksblokken mot skisålen slik at det dannes en matt hinne over hele sålen.
- Før skien i passe tempo over flammen fra en gassbrenner, f. eks denne, slik at voksen blir flytende. Unngå direkte kontakt med flammen, og vær spesielt forsiktig med å puste inn damp dersom voksen inneholder fluorkarboner. Utføres jobben hjemme gjør hårføneren eller smørejernet samme nytten.
- Etter at voksen har størknet som et tynt lag over hele glisonen, børster du bort overflødig voks med bronse / nylonbørste.
- God tur!

Hurtigmetode for god gli på ski.

Klyving, klatring, bailing og en smak av Trollatraversen vinterstid

Nordvesteggen, Nordre Trolla - Store Trolla

Januar. Kaldt. Korte dager. Snøfattig.
Kartstudie, studie via google og studie av klatrefører for Innerdalen. Trollatraversen ser fin ut på skjermen, men for lang for en januardag. Vi bestemmer oss for å prøve en kortere variant; Nordre Trolla - Store Trolla - Søre Trolla - Pinakkelskar. Med utgangspunkt fra Fossbotnin, og med gode vær- og snøforhold burde det være overkommelig.

Pakke i bilen etter jobb fredag. Statoilburger på Oppdal, 20 minusgrader. Videre i retning Sunndalen og Grøa. Finner stien som snirkler seg fra Hoåsbrekka gjennom bratt terreng 800 høydemeter oppover til Fossbotnin.

I kaldeste laget for å sove under åpen himmel, krysser fingrene for at det er nok snø til å få til en snøhule. Ankommer Fossbotnin - lettelse; her har vinden lagt opp store snødriver inn mot et bekkefar. Og attpåtil; rennende vann like ved.

Tre timer på øyet, men enda er vi for sent i gang til å få utnyttet dagen til fulle. Mye mer snø enn antatt - tar mere krefter og lengre tid å komme oss opp til breen i Fossbotnin og derifra opp til eggen mellom 1611 og Nordre Trolla. Innser ganske tidlig at vi ikke har nok tid til å komme oss opp på Store Trolla og til Pinakkelskar før det blir mørkt.

Racker opp når det bratner til under Nordre Trolla. Veksler mellom sikring fra standplass og løpende. Ti høydemeter under Nordre Trolla skjønner vi at det nok ikke er så lett å ta seg opp dit. Skal vi nå toppen må vi i så fall rappellere ned et stykke på nordsiden og prøve å ta oss inn på eggen som kommer fra Snøskar. Fotspor på eggen - to andre entusiaster har kommet den veien og nå er de i gang med å rappellere ned fra toppen og til nordvesteggen.

Blir til at vi lar Nordre Trolla stå ubesteget, og traverserer oss forbi på bratte snøflanker på sørsiden av toppen. Snøen er stabil og fin, men får inn noen sikringer i fast fjell underveis.

Tar oss opp på nordvesteggen og følger denne på løpende sikring bortover mot Store Trolla. Går fortere nå ettersom vi nå nyter godt av sporene fra de to som kom oss i forkjøpet. Begynner å skjømmes når vi nærmer oss innsteget for klatringen opp mot Store Trolla. Vi har sett oss ut en mulig bailerute her. Det har de andre to også, så vi følger på i deres spor.

Mye traversering på snøflanker - hadde ikke likt meg her under ustabile snøforhold. En 30m rappell med tauet lagt rundt et klippefremspring med et søkk bak. Vi kommer oss ned på en hylle under og får samlet tauendene og kobler oss inn til rappell. På med hodelykt. Mer traversering og nedklatring, og endelig er vi nede på breen.

En matbit i snøhula. Deretter retrett ned til Grøa. Nok en hamburger på Oppdal før turen går videre til Trondheim.

Ble jo ikke den distansen vi hadde tenkt. Men noe artig klatring, og noen nye erfaringer med klatring i kulda. Og ikke minst; en søndag blir sjelden bedre enn etter en langøkt i fjellheimen.

Lessons learned.

• Sett av to klatredager med bivuakkering ved innsteget til klatringen på Store Trolla
• Og når man først har to dager kan man jo like godt starte fra Giklingdalen, så får man gått hele traversen.
• Bedre å ta på tauet med en gang, enn å kaste ned tau til andremann etter nesten å ha blitt overmannet av krampa og panikken etter første crux på den korte renna som så så fin ut for en frisolo.
• Klatringen opp til Store Trolla ser forresten mye hissigere ut en jeg så for meg når jeg leste føreren.

Reparasjon av rifter i skallbekledning

Selv den mest slitesterke Gore-tex jakke eller bukse har lite den skulle ha sagt i møte med en kvass stålkant, et sleivsteg med stegjern eller uforsiktig omgang med isøks og isskruer. Så hva gjør du når riften i skallplagget er et faktum?

Letteste løsning er å klistre en bit ducttape eller gaffatape over riften. Varierende holdbarhet, men dersom du i tillegg liker det litt macho imaget dette gir så kan du alltids nøye deg med det. Eventuelt kan jobben overlates til profesjonelle - bra resultat, men med kost og tid som ulemper.

Er du imidlertid gjennomsnittlig fingernem bør det være grei skuring å få til en pen og holdbar reparasjon på egenhånd. Du trenger da litt bakepapir, maskeringstape, lynlim og en liten tøybit av nylon.

En fin kilde til nylontøy er repsettet til teltet (innerduken er prima vare ettersom den er rivesterk og suger opp lim lett.), eller lappen som fulgte med soveposen. Evt kan du ty til den gamle grilldressen.

Fremgangsmåten er som følger:

1. Legg plagget på et plant underlag. Sørg for at riftkantene ligger fint mot hverandre, og dekk riften med maskeringstape på utsiden av plagget. Gni tapen med neglene sånn at den setter seg godt, dette forhindrer at lynlimet lekker ut på utsiden av plagget.
2. Legg maskeringstape rundt riftenpå innsiden av plagget.
3. Klipp til en remse nylonstoff: ca 1 cm bred og litt lengre enn riften.
4. Legg på lynlim og legg samtidig på tøybiten. Bruk tuten på lynlimtuben til å jobbe limet inn i tøyet slik at det blir vætet og ligger fint.
5. Legg over en bit bakepapir og press hardt med fingrene slik at overflødig lim blir skviset ut. Hold i ca 10 sek før du tar bort bakepapiret og maskeringstapen..
6. Fjern deretter maskeringstapen på yttersiden av plagget. Dersom du har vært nøye på pkt 1 kan du nå bare skimte det som en gang var et gapende hull.

Reparasjon av skallplagg med lynlim

Reparasjon av skallplagg med lynlim

Weisslynge - Hjemmelaget slynge til slyngettrening

Oppskrift på et billig og bra alternativ til f. eks TRX, Redcord, Jungle Sports eller andre kommersielle slynger. Enkelt å sette opp og lett å justere. Perfekt til hjemmetrening eller til å ta med på reise.

Funksjonsmessig er slyngen tilsvarende øvrige alternativer som er tilgengelig på markedet, men baserer seg på utstyr og løsninger som er kjent for de fleste klatrere. Takk til Dan W som kom på løsningen med å bruke klemknute for å justere posisjon på grepene.

Du trenger følgende:

• 2 stk 100 cm 1" nylonbånd, eller 2 ferdigsydde 30cm, brede klatreslynger til håndgrep.
• 1 stk 200 cm 1" nylonbånd, eller en ferdigsydd 60cm - 120cm klatreslynge til toppfeste.
• 4 meter 7 mm statisk strømpetau.
• 2 stk 100cm 4 mm statisk strømpetau for å lage klemknuteslynger
• 1 stk karabinkrok

Innkjøp gjøres enklest i en klatrebutikkbutikk som selger statisk tau og bånd som metervare. Om du vil gjøre det billigst mulig kan du shoppe i båtavdelingen til Biltema eller Clas Ohlson. Nylonbånd i riktig bredde kan kuttes fra en lastestropp, men en tykkere båndslynge av type "tubular webbing" er å foretrekke da den er mer behagelig å holde i.

Fremgangsmåte:

1. Dersom du ikke benytter ferdigsydde slynger knyter du sammen de korte nylonbåndene til slynger med en båndknute.
2. Slå en åttetallsløkke eller overhåndsløkke midt på det lange tauet. I hver ende av tauet knytes en dobbel overhånds stoppknute.
3. De tynneste tauene knytes sammen til klemknuteslynger ved hjelp av dobbel fiskeknute
4. Klemknuteslyngene festes inn på hver ende av det lange tauet med en vikingknute med resterende slynge pekende mot tauendene. Legg knuten stramt slik at den låser seg ved belastning.
5. De korteste båndslyngene skjøtes inn på løkken på klemknuteslyngen ved hjelp av et ankerstikk.

Toppslyngen festes i egnet innfestingspunk; i stua, under hangboardet, i lekestativet, i bjørka i hagen osv. Dersom toppslyngen blir for lang kan denne legges dobbelt eller tredobbelt eller knytes av.

Høydene på grepene justeres enkelt ved å skyve klemknuten fra under- eller oversiden når slyngen er ubelastet. Når grepene belastes vil klemknuten låse seg fast i tauet.

Toppslyngen kan også settes fast i en døråpning i mangel på bedre innfesting. Skjøt sammen toppslyngen mot senterløkken på tauet. Legg da festeslyngen over toppen av dørbladet, sett på karabinkroken på den siden døren slår i mot, og lukk døren. Stram slyngen til karabinkroken legger seg mot glippen i overkant av dørbladet.

Weiss slynge

Fremgangsmåte

Feste i dør og oppheng i hangboard

Wooden rock rings

Inspirert av gode gamle turnringer lagde Metolius sine Rock Rings. Inspirert av Rock Rings ble disse Wooden Rock Rings til. 5mm Kryssfiner av bjørk laminert opp til passe tykkelse. Saget ut yttermålene og deretter  ble grepene frest ut med håndoverfres. Målene er 125x135x35mm, og vekten ca en fjerdedel av originalene.

Sulten på sol - Himmeltinden 931 moh

For sjuende år på rad gikk julaftenturen opp til Himmeltinden, den høyeste toppen på Vestvågøy, for å se om vi kunne få et glimt av sola.

De seks foregående årene har været på julaften vært preget av alt fra regn og sludd til snøfokk, men med dårlig sikt som fellesnevner. I år derimot var det 10 blå, lite vind og viktigst av alt - lite skyer i horisonten i sør.

Turen startet fra Haukland og vi fulgte den gamle kjerreveien mot Uttakleiv før vi la kursen opp Durmålsdalen. Det var veldig lite snø i fjellet så skiene fikk bli hjemme og oppstigningen ble gjort med stegjern for å få feste i de knallharde restene etter forrige snøfall.

Etter halvannen time ankom vi første toppen samtidig som solen sto på sitt høyeste like etter klokken tolv. Det lå fortsatt en skydott over midttoppen, men etterhvert som vi nærmet oss lettet det opp, og vi kunne nyte synet av Lofoten delvis ikledd vinterdrakt. Og viktigst av alt - solen!

Leknes har i følge Wikipedia mørketid fra 7. desember til 5. januar. På himmeltinden som ligger bare noen kilometer unna har vi imidlertid påvist en mye kortere mørketid. For årene fremover får vi legge turen hit 21/22- desember for om mulig å avlyse hele mørketiden.

Solglimt fra Himmeltinden julaften 2012

Utsikt mot Flakstad og Moskenes

Sola på tur ned bak fjellene et sted på Helgeland.

Utsikt mot sør

Utsikt mot sør fra Himmeltindan julaften 2012

Snøhettatraversen vinter

Hettpiggen og Vesttoppen

Snøhettatraversen via Stortoppen 2286 moh, Midttoppen 2278 moh, Hettpiggen 2261 moh og Vesttoppen 2253 moh. En fantastisk tur i fantastiske omgivelser. 

Utgangspunkt: Snøheim.

Bortovermeter: ca 14 000 m.

Oppovermeter: ca 1 000 m.

Taulengder: 4, noe løpende sikring.

Tidsforbruk vinter: 10-15 timer.

September 2011: Vinteren starter tidlig på Dovre. Uten vinterutstyr ser vi oss nødt til å snu med uforrettet sak.

Mars 2012: Vi sliter oss inn til Snøheim med pulker lastet med klatreutstyr og toppturski. Planen er å gå på ski til Stortoppen, klatre traversen, for så å avslutte med å kjøre ski ned renna fra Vesttoppen. Klatring med ski på ryggen... tja. Mørket innhenter oss allerede på Hettpiggen, og vi velger å returnere tilbake samme vei som vi kom.

Oktober 2012: Buss inn til Snøheim hvor vi etablerer basecamp. For en gangs skyld klarer vi å få til noe som ligner på alpin start i det vi starter oppstigningen mot Stortoppen i lyset fra utallige stjerner og en halv måne. 

Snø i fjellheimen. Skyfri himmel. Solen står opp. Vi passerer Stortoppen etter 2,5 timer. Vinden friskner til, og når vi ankommer Midttoppen møtes vi av de første skyene som kommer snikende inn fra nordvest. Storm har meldt overskyet og vindstille - Yr har meldt sol og vind. Vi får nøye oss med det verste fra begge.

Det er like mye snø i fjellet som det var i mars, men ettersom ruta denne ganger har blitt gått av et annet taulag dagen i forveien slipper vi unna med litt mindre snømåking, og vi har i tillegg noen spor å gå etter der det ikke har føket igjen.

Vi luncher og racker opp i skaret før Hettpiggen og kommer oss frem til innsteget på Hettpiggen. Følger denne gangen den høyre av de to diedrene i renna og ankommer toppen etter å ha gått ut 50 meter tau.

Vi går usikret videre til vi finner et rappellfeste og rappellerer først fem meter ned til en hylle hvor vi finner neste anker som vi bruker til å rappellere over svaet og helt ned til skaret mellom Hettpiggen og Vesttoppen. 

Herifra sikrer vi løpende til vi ankommer innsteget på renna til Vesttoppen. 15 meter opp i renna kommer jeg til første kruxet, vil gå rundt, men innser at letteste vei er opp den korte kaminen. Får plassert gode økser og i kombinasjon med litt kroppsjamming kommer jeg meg videre til hvileposisjon, og får tatt av meg sekken før jeg karrer meg opp på trygg grunn. Velger å etablere standplass tidlig slik at kommunikasjonen med resten av taulaget blir lettere. Resten av renna byr på én taulengde med morsom og variert klatring før vi kommer til slakere terreng og går over til løpende sikringsarbeid mens vi leter etter enkleste vei til toppen. Etablerer to standplasser med dertil mislykkede forsøk på å ta oss opp til toppen. På tredje forsøk klaffer det heldigvis - jeg rydder unna snø og den ene gode økseplasseringen avløser den andre. Plages på sisteflyttet, men omsider finner jeg en sekvens som fungerer og tar meg opp til toppen. Etablerer standplass i det som jeg antar er rappellankeret som brukes av de som går ruta andre veien.

Mørket kommer samtidig som sistemann ankommer toppen. Vi finner frem hodelyktene og spaserer ned til Snøheim igjen. Etter 15 timer på farten kryper vi ned i soveposene og sover det vi kan mens vinden fillerister teltene gjennom natta. Første buss ut. Mange opplevelser rikere, to telt fattigere.

I skaret før Midttoppen

Snøhettamassivet ved daggry

På vei mot innsteget på Hettpiggen

Rappell ned fra Hettpiggen

Første kruxet i renna opp mot Vesttoppen

Traversen over Snøhetta gjennomført. Vi ankommer Vesttoppen samtidig som mørket