Bratte gleder

Duck Rings

Innimellom studiene har jeg jobbet litt både på båt og på oljerigger i Nordsjøen, og oppdaget da hvor vanskelig det kan være å vedlikeholde klatrestyrken i fingrene når man er borte klatrehallene eller cragget over lengre tid. Det ble til et aldri så lite produktutviklingsprosjekt..

Var innom flere varianter før jeg landet på en løsning som gjør det mulig å trene de fleste grepene man har behov for til klatring. Kjennere vil kanskje også ane konturene av det integrerte isøksgrepet. Sjekk ut omtalen av produktet på norsk-klatring.no.

Produktet kan bestilles på tindeq.com.

Gjør det selv - Longboard

Vakuuminfusjon er en metode som brukes for å fremstille kompositter av f.eks epoksy og glassfiber eller karbonfiber. Metoden skiller seg fra vakuumbagging ved at man setter laminatet under vakuum før man tilfører epoksy. På den måten har man mulighet til å gjøre justeringer dersom man ser at noe blir feil, eller om man oppdager lekkasjer i bagen. Man slipper videre unna med sølet som er forbundet med å våte ut fibrene manuelt. Dersom alt klaffer kan man få til laminater med veldig høy fiberfraksjon og få defekter i form av luftbobler.

Har vært inne på tanken på å lage et par ski ved hjelp av vakuuminfusjon, men har ikke hatt noen god løsning på å få til en jevn infusjon av over- og undersiden av kjernen på skien ettersom man ikke uten videre kan legge inn flowmesh inni skien.

Ettersom ting har en tendens til å ikke bli fullt så bra på første forsøk bestemte jeg meg for å gjøre en liten test på billigere materialer enn det som skal til for å lage et par ski. Valget falt på longboard siden det kan lages veldig enkelt og billig av litt triax glassfibervev, noen biter kryssfiner og litt epoksy.

Byggeprosessen kan du se her:

Konklusjon: Det kunne gått bedre, men det er egentlig like greit å gjøre alle feilene samtidig og på første forsøk. Fikk kortslutning i endene på laminatet, og måtte resirkulere epoksy fra resinfellen og tilbake til innløpet for å få infusjonen til å gå. Trodde etterhvert alt av fibrer var våtet ut, men når jeg tok brettet ut av formen var det dessverre en tørr flekk på undersiden.

Dessuten lærte jeg at det er mer enn glassfiberen som trekker epoxy når den settes under vakuum. Ut fra vekten på sluttproduktet er det rimelig å anta at det er mye epoksy som har gått rett inn i trekjernen på brettet. Jeg slapp heldigvis å sitte igjen med et par tunge ski, men fikk til gjengjeld et litt tungt, men bra longboard.

Trollatraversen incl. freezing bivvy

Man kødder ikke med Trollatraversen.

Ny høst - nye muligheter. Vi fortsetter der vi slapp i fjor, og satser på den vanlige Trollatraversen, altså fra Snøskar til Pinakkelskar. Fire i følget denne gangen; Sølvgutten med sin forlovede, KP samt undertegnede. Good times.

Etablerer camp på motsatt side av vannet for Innerdalshytta. Båling i skogen utover fredagskvelden, og starten på lørdag blir ikke så alpin som den nok burde vært.

Runder Storvatnet og legger kursen rett opp mot Snøskar. Det blåser friskt her nede, men sola skinner til gjengjeld fra en nesten skyfri himmel. En varm sommer har tint bort det meste av snøen i fjellet, og den videre ferden opp renna mot Snøskar er preget av mye løs sten. Løsmasseskar er nok et mer passende navn i år.

Vi er ikke alene her oppe. Et godt stykke foran oss ser vi et taulag på tre personer. Vi har ikke sett de komme opp fra Giklingdalen, så vi antar de er i gang med den fulle traversen og allerede har hatt en overnatting.

En taulengde og litt klyving senere og vi topper ut på Nore Trolla. En smal egg avbrutt av et par vertikale hamre binder oss sammen med Store Trolla som er neste topp i rekka. Vi rappellerer ned fra Nore Trolla, og klyver bortover eggen mot den første hammeren som må forseres på vei til Store Trolla.

Vi roter litt med veivalg opp den første hammeren. Blir mye taudrag og en ekstra standplass. Og siste opptak kan jeg ikke tenkte meg var det samme som førstebestigerne graderte ut i fra.

En liten horisontal etappe, og vi møter den siste, smale men hakkete vertikale hammeren før Store Trolla. På toppen kan vi se det andre taulaget. Blokk på blokk; ser ut som den kan rase sammen når som helst, men fjellet er overraskende fast, mosefritt og fint å klatre på. Usedvanlig eksponert klatring, og jeg erkjenner at jeg er like glad vi baila så tidlig som vi gjorde under forsøket i januar i fjor.

Når vi står oppå toppen av Store Trolla begynner vi imidlertid å innse at vi kanskje har tatt litt lett på dette med tidsskjema. Det er ikke mange timene før det blir kveld og mørkt. Vi har kanskje undervurdert Trolla.

Spiser litt før vi fortsetter. Blir usikker på veivalget og ender opp med å følge et tråkk ned på vessiden av eggen. Innser for seint at det bærer for langt ned til at det kan være den riktige ruta. Binder oss inn og bruker unødvendig mye tid på å innhente eggen igjen. Det går mot kveld, og vi er ennå ikke kommet oss til Søre Trolla.

Vi kommer til en liten kløft i fjellet. Brattgjemtjelet; det er vel ikke her? Det får være som det vil, det er snart mørkt og det er ikke noe godt alternativ å fortsette bortover eggen. Vi er beskyttet for vind fra to sider, og har plass nok til at vi kan sitte alle fire i bredden. Klatretau og sekker funker bra som isolasjon mot det kalde fjellet, og en av oss har til og med vært nok realistisk til å ta med en overlevelsesduk vi kan bre over oss. Dunjakker kommer også godt med for de av oss som har det.

Man kommer nært innpå hverandre når man klatrer sammen. Og man kommer desto nærmere hverandre når natten blir kald og man innser at egen varmeproduksjon blir for liten i forhold til varmetap fra eksponert overflate. Hvem hadde vel forutsett at vi skulle få oppleve å ligge i skje med hverandre gjennon de åtte timene under den svarte men stjernefunklende himmelhvelvingen?

Det lysner. Vi stabler oss på bena og rister liv i kalde kropper. Koker opp noe av det lille vannet vi har igjen og får i oss litt varm mat før vi fortsetter mot Søre Trolla. Vi går på løpende sikringer, konsentrasjonen er ikke på topp lengre, men vi har god tid; det er mange timer til det blir mørkt igjen.

Vel på toppen finner vi spor av andre gjester i form av rappellslynger. Gjennomfører tre rappeller nedover vestsiden før vi lander i slakere terreng, og kan klyve opp på eggen igjen.

Finner ikke noe rappellanker når vi kommer så langt at ryggen ender i et stup ned mot Pinakkelskar. Studerer føreren og bestemmer oss for å gå ned det som er beskrevet som anmarsjen til Søre Trolla fra Pinnakkelskar. Lite som tyder på at mange har gått der i det siste, men vi kommer oss trygt ned til Pinakkelskar uten å rappellere.

Pinakkelskar ja - det er et eget avsnitt. For her skulle det jo bare være å følge renna ned til Flatvaddalen / Giklingdalen? Men hvilken renne er det egentlig man skal gå ned? Vi undersøker renne for renne; men ingen fremstår som farbar uten å rapellere. Etter den varme sommeren er fjellet like snøfattig som Sahara, og vi konkluderer med at snøen i vanlige sesonger er nøkkelen til å utjevne renna slik at den blir farbar. Med all den løse stenen og usikkerheten med forholdne lengre ned er ikke rappell et førstevalg.

Tørsten begynner dessuten å melde seg for alvor, og vi tar ikke sjansen på å legge returen via Hoåsnebba ettersom vi ikke vet om det er vann der, og ikke vet hvor lang tid vi bruker på å finne veien ned derifra. Det enklest tilgjengelig vannet er nede i Fossbotnin; vi går dit! Nok en løs renne å karre seg ned, og returen blir jo riktignok noe lengre når man må ut Grasdalen. Det får være - vi må ha vann.

Det er kveld igjen, og vi er tilbake på parkeringsplassen i Innerdalen. Fortsatt gjenstår fem kilometer tilbake til teltene.

En usedvanlig hyggelig hyttevert på Innerdalshytta forbarmer seg imidlertid over oss. Han heve voret ute ei Vetternatt fyrr, som Ivar Aasen ville sagt det; han skjønner at her monner det virkelig med et par gode gjerninger. Vi får skyss opp til Innerdalshytta, og vel oppe får vi ytterligere tilbud om å låne båten for å komme oss enkelt over på andre siden for å hente teltene. Hjertelig takk! Han kan dessuten meddele at han var med taulaget foran oss opp Sørøsthjørnet to dager tidligere. Selv rappellerte han ned fra Skarfjell, mens de tre andre fortsatte på den fullstendige traversen. De hadde forresten også tatt ei ekstra natt i fjellet sammen med oss.

Nedoverturen på sykkel gikk som en lek, i alle fall for de tre av oss som hadde luft i dekkene.

Man kødder ikke med Trollatraversen.

Trolla panorama fra Giklingdalen

Kartutsnitt

Morgenstemning

Opp til Giklingdalen

Trollamassivet med Snøskar til høyre

Usedvanlig lite snø i Snøskar

Selfie

Mot Nore Trolla

Nore Trolla

Eggen mot Store Trolla

Litt off track opp første hammer mot Store Trolla

Den siste, vertikal og taggete eggen mot Store Trolla.

O lykke.

Utsikt mot Søre Trolla, Pinakkelskar og Hoåsnebba fra Store Trolla

Trolla; kanskje ikke en botanikers drøm, men ikke helt dødt her.

Kveldsstemning på eggen mellom Store og Søre Trolla

Søre Trolla by night

Freezing bivvy i Brattgjemtgjelet

Tidlig frokost

Morgenstemning

Vi fortsetter mot Søre Trolla

Naturens picasso

I søke etter den riktige renna ned Pinakkelskar

Panorama av Trolla fra Fossbotnin

Kurs mot Grasdalen

Heimspikka toppturski

Aktiviteten har tatt seg opp på boden i det siste, og for noen uker siden fikk jeg omsider ferdigstilt et par nye ski.

Skiene har høvelig normale mål, med en lengde på 1780, bredde 136 - 110 - 130, og r= 21 000. Nullspenn under fot, og early rise tupper. Vekten er på 1500 gram pr ski.

Skiene er bygd som en sandwich-konstruksjon, og i stedet for å bruke tip savers og sidekanter i plast valgte jeg å eksponere trekjernen hele veien ut. Skien er bygd av billigste sort konstruksjonsvirke av gran - fullgodt som kjernemateriale, men et heller tvilsomt materiale for sidekantene, så jeg er spent på å se hvor mange høydemeter kantene tåler før de blir utslitte.

Har også valgt å lage skiene uten toppbelegg i plast. Dette brukes valigvis for å forhindre at laminatet ødelegges av UV-lys og slag. Min hypotese er imidlertid at man i Norge er heldig dersom man rekker å eksponene skiene for så mye sollys at de tar skade av det, og slagskader får man uansett hvor mye belegg man har oppå skiene.

Planen med prosjektet er å lære mest mulig både av byggingen og av hvordan den forenklede konstruksjonen tåler bruk over lengre tid. Har derfor holdt meg til billige materialer og har ikke tatt det så tungt at resultatet ikke ble helt som forventet kosmetisk sett. Tenker at der bedre å gjøre feilene på et tidlig stadie, så kan jeg heller koste på dyrere materialer og bygge et perfekt par med tid og stunder.

Funksjonsmessig er det imidlertid ikke mye å utsette på skiene, og de har allerede tatt over for mine gamle K2 Coombacks.

Noen bilder fra byggingen og det det ferdige produktet følger her.

Les mer

Topptursafari i Nord-Europas siste villmark, Sarek

Sarek

En gjeste-SR om skare, minusgrader og vind i Sarek Nasjonalpark. SP og Onkel Thomas var påsken 2013 på 12 dagers topptursafari i Lapplands mest alpine landskap og oppsummerer her sine opplevelser.

Vi skulle spare oss noen kalorier og få skyss med snøskuter til nasjonalparkgrensa. Hadde avtalt transport med en lokal same, men den slitne doningen hans sa imidlertid stopp og vi måtte ta til takke med ski på apostlenes hester.

Etter to dager i stabil motvind ankommer vi foten av Nijak. Fin topp som lett bestiges med ski på beina. De siste dagene med kald vind fra Russland la ikke til rette for den helt store laussnøopplevelsen. Man spør seg; er Sarek egentlig bare en feilstaving av Skarek? Har 17 kalde og liten kuling når vi kommer ned til teltet. Gavelberget får vente til en annen gang.

Vi fortsetter nedover Ruothtesvagge og får fine runs på både Gavabakte og østbollen på Vargtoppen. Gavabakte byr på flere fine nedkjøringer. Det gjør egentlig de fleste fjellene her. De ser ut for å være usedvanlig tilpasset toppturer.

Vi følger opp med en tur på Såltatjhåkka. En fin flanke fra toppen styrer oss ned i en halvbratt bolleformasjon i vest. Deretter går det over i lange svinger på bre som avsluttes med en leken ravine. Variert finfin skikjøring.

Les mer

Snøfjellet og Skjerdingfjellet

Skjerdingfjellet og Snøfjellet fra fjorden

På tur opp mot Tydalsnebba for et par uker siden fikk vi øynene opp for den nydelige østsiden av Skjerdingfjellet. Tenkte at det fikk bli til neste år, men så ble utfartstrangen for stor igjen, og meteorlogen lovet fint vær, og man er jo ikke student hele livet. Så da ble det å pakke i bilen å sette kurs mot Todalen igjen.

Hvor: Snøfjellet og Skjerdingfjellet mellom Todalen og Innerdalen
På: SP, Walter og Blim
Forhold: Varm sol. Kald luft. Variable snøforhold.

Like i nærheten av Skjerdingfjellet ligger Snøfjellet 1579 moh og dets fortopp på 1330 moh som er et mye brukt toppturmål i området. Vi var sugne på en lang dag så vi bestemte oss for å prøve å slå to fluer i ett smekk med å linke opp disse to toppene.

Smidigste vei opp til Snøfjellet er å følge turstien som er skiltet mot Innerdalen. Denne følges opp mot Bjøråskaret før man knekker opp mot Snøfjellet. Ser lovende ut. Nydelige renneformasjoner og lekent terreng i bollen mellom fortoppen og hovedtoppen gir mange muligheter for nedkjøringer. Alpint landskap om enn ikke i samme målestokk som i utlandet.

Les mer

Tritindtraversen

Traversen over Tritindan

På: SP & Blim
Hvor: Traversen over Tritindan
Når: 28.03.2014
Forhold: Varmt, vårlig, ikke egentlig så veldig hard core.
Øvrig: Fin og ikke altfor lang tur, men mye løs stein som ellers i området. Takk til alpinist.no for beta.

Sola kaster sine første stråler mot Byåsen i det vi tar løs fra Trondheim en tidlig fredags morgen i slutten av mars. Noen timer senere ankommer vi parkeringsplassen i vakre Innerdalen.

#påmedskifeller #pakningpå #solavarmer #høydemetertilfrokost #denfølelsen

Vinteren har allerede begynt å miste grepet, men det ligger ennå snø på markene. Vi feller oss opp gjennom skogen mot Viromsetra på snø som begynner å råtne i det varme været. Sola skinner fra skyfri himmel, og det er en ren nytelse å spise av høydemetrene oppover mot Hesten, 1618moh, som er første toppen av Tritindtraversen.

Les mer

Tydalsnebba 1274 moh

Hvor: Tydalsnebba
På: SP, CK, EH, Blim
Forhold: Hardt og avblåst.

En lørdag i slutten av mars, samme uke som den første snøen kom til Trondheim. Ikke altfor mange dagsturmål å velge i med Trondheim som utgangspunkt, og valget falt på Todalen ettersom ryktene tilsa at det var ytre strøk som hadde fått mest nedbør. Kjørte opp til Nordviksula, og kunne konstantere at det nok også var ytre strøk som hadde fått mest vind også. Mye stein og lite snø og det ble til at vi snudde og kjørte innover Todalen til Kårvatn og labba opp på Tydalsnebba.

Hardt og avblåst, men bedre forhold enn på Nordviksula, og dessuten er det aldri feil med en topptur.

Trivelig furuskog og variert terreng, men tidvis fravær av helning gjør at denne toppen ikke kommer så høyt opp på listen over fine skitopper. Men for all del, bedre enn å sitte hjemme...

Ut.no har forøvrig en detaljert beskrivelse av turen, så ordet overlates herved til de: http://ut.no/tur/topptur-til-tydalsnebba-1274-moh

Påskestemning i skogen

På sletta før stigningen mot toppen begynner. Photo: CK

Nydelig utsikt fra toppen

Nedkjøring via topprenna

Cruising gjennom glissen furskog

Utsikt til motsatt side av dalen. Skjerdingfjellet ser lovende ut..

Hvordan konvertere skistaven til monopod

Irriterende å oppdage at videoen jeg trodde jeg filmet med så stø hånd rister såpass mye når man endelig får sett det på større skjerm. Stativ er tingen for å ta stødigere bilder, men det blir likesom ikke til at den ekstra vekten rettferdiggjør å ta det med på tur.

På vinterturen er en en alternativ løsning er å konvertere skistaven til en monopod. Noen innkjøp på ebay eller dx, samt en skistav som er egnet er alt som trengs.

Skrue: 1/4'' to 3/8'' Screw for tripod
Gjengetapp: 3/8" 16 TPI tap

Bor og borremaskin finnes vel i de fleste hjem. Bruk et bor som har ca samme diameter som indre gjengediameter på gjengetappen.

Dette fungerer i alle fall fint med Black Diamond sine staver. Hvorvidt det fungerer på andre staver avhenger av godstykkelsen og hvilket materiale som brukes i toppen av håndtaket. Det bør helst være 4mm gods i plast slik at det er noe å sette gjengene i.

Bor hull som flukter med center av staven, og skru inn adapterskruen. Når kameraet skal monteres er det bare å sette staven mot skruhullet i kamera og snurre staven slik at den skrus fast.

DX-deal: Gassbrenner

god som gull kinavare gassbrenner

På korte og raske turer er gassbrenner tingen om man har behov for å smelte snø eller varme vann. En gassbrenner er en enkel konstruksjon som ikke trenger å veie så mye, og den er kjapp å rigge opp. Supplerer man i tillegg med en vindskjerm så får man en mer energieffektiv løsning.

DX.com har et rikholdig utvalg av gassbrennere. Selv har jeg brukt to forskjellige brennerne som har fått mye god tilbakemelding fra deres kunder, og holder en knapp på denne.

Kinabrenneren er mye billigere enn tilsvarende brenner fra f. eks snow peak og msr, men fungerer etter min erfaring like bra. Den har dessuten integrert piezotennere som er en herlig funsjon når man skal fyre opp. Noen fyrstikker i reserve er nok uansett ikke feil.

Hva: Gassbrenner fra deal extreme
Pris: ca 70 kroner, gratis frakt.

Fordel: Lett vekt. Integrert piezotenner, billig.
Ulempe: Skruen som holder hodet må etterstrammes innimellom.

Aconcagua 6962 moh

Med sine 6962 moh rager Aconcagua som det høyeste fjellet på den sørlige halvkule, og det høyeste fjellet utenfor Himalaya. Bestigningen er ikke teknisk krevende, men høyde og værforhold gjør det allikevel til en grei utfordring.

Målet var en unsupported bestigning av Aconcagua. En felles drøm skulle realiseres. Seriøse greier; en av the seven summits. Vi hadde til og med sponsorer i ryggen.

Hvor: Aconcagua, los Andes, Argentina
På: Eldste Pettersen og meg
Når: Januar 2007
Trekked & done: Aconcagua via false polaco route.

Planleggingen startet nesten ett år i forveien. Tanken var å bestige fjellet via ruten "False Polaco" som egentlig er en kombinasjon av to ruter. Der den virkelige polsk-ruten fortsetter over polskbreen og opp til toppen, gjør "False Polaco" en travers over til normalruten og følger denne opp til toppen. Videre skulle vi være selvhjulpen i den forstand at vi ikke skulle bruke guide og at all nødvendig utrustning og proviant skulle bæres på egen rygg.

Mendoza

Avreise fra Norge rett etter unnagjort nyttårsfeiring. Vel fremme i Mendoza gjøres siste forberedelser: Klatretillatelse, noe proviant, bensin og kart. I tillegg til dette skaffet jeg meg en også en matforgiftning og dermed noen dagers utsettelse på turen. Badstu skal hjelpe mot det meste, og etter 2-3 dager i over 30 graders varme på et lavklasse hotellrom var jeg noenlunde restituert igjen.

Grytidlig avreise fra Mendoza. Etter tre forventningsfulle timer ombord i en til tider fullstappet buss ankommer vi Punta Vacas, 2500moh som er startpunktet for turen. Betydelig varmere enn antatt, og med ett går det opp for oss hvorfor de fleste som bestiger Aconcagua får utstyret transportert med muldyr de 42 kilometrene inn til til Base Camp. Det gjelder å ikke vike fra konseptet. Altså, med 30 grader i skyggen og 35+ kg på ryggen trasker vi de første 16 km innover Vacas-dalen.

Hviledag i Pampa de Lenas 2800moh, deretter ytterligere 16km til Casa de Piedra 3200moh. Prøver å holde pulsen nede i anbefalte 130, men innser at det vanskelig lar seg gjøre med tung sekk på ryggen. Inklusive pause i skyggen av liggeunderlaget bruker vi åtte timer på dagens marsj.

Base camp

Ytterligere ti tusen bortovermeter og tusen oppovermeter, og vi ankommer Base Camp, Plaza Argentina 4200 moh. Hodepine som heldigvis går over. Vi har ikke fulgt anbefalt oppstigningshastighet på 300-500 høydemeter per døgn og hviledag for hver 1000 meter.

Siden alle leirer høyere enn Base Camp ligger med relativt stor høydeforskjell til hverandre gjennomføres bæring i to runder. Kroppen får dermed gradvis tilpasset seg høyden. Vi bærer opp halvparten av utstyret 800 høydemeter opp til high camp 1. Merker godt at kroppen ikke takler høyden godt. Hodepinen og kvalmen gir seg imidlertid når vi kommer ned til Base Camp igjen.

Legen i basecamp måler oksygenmetningen i blodet og gir klarsignal om at vi kan flytte opp og sove i high camp 1. For å hjelpe på akklimatiseringen drikker vi rikelig med vann, 4-6 liter om dagen. Vannkvaliteten er ikke veldig bra, og det er nødvendig å rense vannet, vi bruker sølv-ione-tabeletter. På de laveste campene er det lagt vannledninger fra rene kilder som ikke behøver rensing, mens i de høyere camper drikker vi smeltevann fra breer, eller smelter snø. Menyen for øvrig består av selvblandet kornblanding og frysetørket mat av type Real turmat fra Drytech. Dette mer av vekthensyn enn de store smaksopplevelser - Lysten på Drytech synker proporsjonalt med inntaket.

High camp 1 - 5000 moh.

Ruskevær. Snøen melder sin ankomst, og vinden. Planen om å flytte til neste high camp ytterligere 800 meter opp går i vasken. Under første bæring blir vi møtt av kraftig vind og snødrev og vi beslutter å droppe utstyret 300 meter lavere enn planlagt og vender tilbake til camp 1.

High camp 2 - 5500 moh
Vi flytter opp til depotet og tilbringer to netter her. Oppstigningen går for fort og kroppen gjør krav på hvile. Teltet, Helsport Svalbard, får kjørt seg i nokså kraftig vind, men holder foreløpig ut.

High camp 3 - 5800 moh
Leiren er plassert ved foten av polskebreen og brukes som utganspunkt for bestigning over breen, og også som utgangspunkt for bestigning etter ruten som vi har valgt. Værmeldingene er sprikende. Vi bestemmer oss for å gå for toppen neste morgen sammen med to briter hvis været tillater det.

High camp 4 - 6000 moh
Toppstøtet blir avlyst på grunn av for sterk vind, og vi bestemmer oss heller for å fortsette over til normalruten, og legge oss i en leir 300 meter høyere. Ettersom traversen i alle fall er en del av ruten, sparer vi inn et par timer på toppdagen på denne måten.

Toppen
Kaldt og relativt kraftig vind på morgenkvisten. Ut fra værmeldingen er dette eneste mulighet for å nå toppen på noen dager, og dermed satser vi. De guidede gruppene starter grytidlig. Vi er bare to, og vi antar vi kan holde høyere fart, så vi planlegger å starte senere. Tre andre grupper har gått før oss når vi omsider legger i vei klokken 09:30.

Stadig kratig vind, sol men kaldt. Ser håpløst ut i begynnelsen, men ettersom tiden går, og vi nærmer oss toppen øyner vi håp om å klare det. Vinden er bitende kald, og selv om jeg går med en kjempetykk dunjakke på meg sliter jeg med å holde varmen. Etter syv timer har vi imidlertid tilbakelagt de nærmere 1000 gjenstående høydemetrene og ankommer toppen. Antatt prosedyre innebar fremføring av nasjonalsangen, juble og være glad for at målet er nådd, men nasjonalsangen ble det ikke noe av. Jubelen ble erstattet med hodepine og gleden erstattet med kvalme. Fotoseansen ble noe forkortet til fordel for en kjapp retrett. Pettersen er svimmel, og med ustø skritt karrer han seg nedover. I tilfelle hjerneødem, som er en alvorlig form for høydesyke, har vi med Dexamethason. Anbefalt dose blir for sikkerhets skyld inntatt, med mer eller mindre vellykket resultat. Tablettene fører i alle fall til halsbrann, og om mulig ennå mer forringet matlyst. Vel nede konkluderer vi med at symtomene heller kom av lett dehydrering, lavt blodsukker og rett og slett oksygenmangel. Formen tok seg heldigvis opp utover kvelden. Da ble det omsider nasjonalsang og jubel i leiren. En erfaren guide som vi møtte uttalte at han aldri hadde vært på toppen under så vanskelige forhold.

Prolog
Teltet takket for seg natten etter toppstøtet. Vi fikk skryt for vakker fremføring av "Ja vi elsker". Vi pakket lekene og gikk ned 2500 høydemeter til Base Camp på normalruten. Inntok en pizza i denne noe mer siviliserte campen, kvittet oss med skiteposene vi hadde bært med oss i to uker, og lufset deretter 18 km til laveste camp på normalruten. Fri for telt, men det er vindstille og stjerneklart, så siste natten nytes under åpen himmel, før siste mil til sivilisasjonen blir unnagjort.

Et par timer for å se på Punta del Inca, så buss tilbake til Mendoza. Vi tar inn på et svalere hotell denne gangen. Setter av en uke til å kåre byens beste biffrestaurant. Argentinsk biff er på ingen måte oppskrytt, og biff-begrepet fra Tex Willer; "fire fingre tykk," kommer endelig til sin rett.