Topptursafari i Nord-Europas siste villmark, Sarek


Sarek
En gjeste-SR om skare, minusgrader og vind i Sarek Nasjonalpark. SP og Onkel Thomas var påsken 2013 på 12 dagers topptursafari i Lapplands mest alpine landskap og oppsummerer her sine opplevelser.

Vi skulle spare oss noen kalorier og få skyss med snøskuter til nasjonalparkgrensa. Hadde avtalt transport med en lokal same, men den slitne doningen hans sa imidlertid stopp og vi måtte ta til takke med ski på apostlenes hester.

Etter to dager i stabil motvind ankommer vi foten av Nijak. Fin topp som lett bestiges med ski på beina. De siste dagene med kald vind fra Russland la ikke til rette for den helt store laussnøopplevelsen. Man spør seg; er Sarek egentlig bare en feilstaving av Skarek? Har 17 kalde og liten kuling når vi kommer ned til teltet. Gavelberget får vente til en annen gang.

Vi fortsetter nedover Ruothtesvagge og får fine runs på både Gavabakte og østbollen på Vargtoppen. Gavabakte byr på flere fine nedkjøringer. Det gjør egentlig de fleste fjellene her. De ser ut for å være usedvanlig tilpasset toppturer.

Vi følger opp med en tur på Såltatjhåkka. En fin flanke fra toppen styrer oss ned i en halvbratt bolleformasjon i vest. Deretter går det over i lange svinger på bre som avsluttes med en leken ravine. Variert finfin skikjøring.



Etter tilløp til teltbrann, mer skare og kontinuerlig østavind ankommer vi Skarja. Det er ikke et tullenavn, men det passer mistenkelig bra. Dette blir utgangspunktet for Stortoppen, den høyeste toppen i parken med sine 2089 moh. Vinden har snudd og kommer med fersk snø fra fedrelandet. Skarek er blitt pudderparadiset.

Etter et par kjappe påskegg setter vi kursen mot hjertet av massivet for å realisere oss i et vektløst og referansefritt snøkov i de vertikale flankene. Begrepet whiteout kommer til sin rett. Nesten oppe på toppeggen benytter de to nordnorske komfortjegerne seg av bailefunken pga. vind, kulde, fokk og rokk. ” E d nå vits. E’kke nå bra skikøring oppi dær uansett. Dessutn blir nu fjellet ståanes”. Dermed er rettrett faktum.

Mangel på holdepunkt gjør det vanskelig å vurdere farten. Man har enda fart mens man tror man står i ro. Når man endelig stopper blir man så overrasket av rykket at man går på kjeft. Føler oss ikke helt proff.

Lavere, i mer gjestmildt terreng, finner vi en skavl og bruker resten av dagen på å trene litt breredning. Kombinasjon av hjelpetalje og klemknutegang er en vinner.

Neste morgen våkner vi til mer snø og mer vind. Tar en restitusjonsdag i nødhytta i Skarja. Det er et plankeskur uten ovn, men med et bord, benk og en nødtelefon. Turen går videre mot Bierikbakte. Kanskje Sveriges fineste fjell? Men før vi når dit rekker vi et par åk ned den såkalte Klassikeren. En meget snøsikker bolle/flanke formasjon. Her møter vi en gjeng med folkehøyskoleveteraner. Påskeuka har startet og det ryr inn folk i Nord-Europas siste villmark.

Siste topp for denne gang er Bierikbakte. Skal vistnok være den eneste toppen i Sverige som krever klatring. Vi blir møtt av lavt skydekke halvveis opp i fjellet. Tar et run ned breen mens vi venter på bedre vær. Det skyer av og vi fortsetter oppover. Vi runder rundt det bratte klippepartiet i sør og inn i en bratt snørenne. Vel opp renna følger vi et bredt snøfelt mot toppen. Snøfeltet smalner inn til en svært eksponert egg som krever sikring. Mørket kommer oss imidlertid i forkjøpet og vi ticker av for nok en bail og returnerer uten ha vært på toppen.

Så gjenstår det bare en lang utmarsj til demningen i Suorva. Turen har i sin helhet vært preget av høy kvikklunsj-faktor. 

SP

Bierikbakte i kveldssol
Bierikbakte
Dype skispor på vei opp Gavabakte
huhei
SP standard juletrestil
Kveldssol ned Vargtoppen
Kvikklunsjtroll på vei opp på Bierikbakte
Nok å velge i her
Nijak
Onkel Thomas viser pudderetikk ned Klassikeren
Såltatjåhkka i midten
Vi ble fri for kvikklunsj og påskegg. Da dro vi hjem


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar