Bratte gleder

Klyving, klatring, bailing og en smak av Trollatraversen vinterstid

Nordvesteggen, Nordre Trolla - Store Trolla

Januar. Kaldt. Korte dager. Snøfattig.
Kartstudie, studie via google og studie av klatrefører for Innerdalen. Trollatraversen ser fin ut på skjermen, men for lang for en januardag. Vi bestemmer oss for å prøve en kortere variant; Nordre Trolla - Store Trolla - Søre Trolla - Pinakkelskar. Med utgangspunkt fra Fossbotnin, og med gode vær- og snøforhold burde det være overkommelig.

Pakke i bilen etter jobb fredag. Statoilburger på Oppdal, 20 minusgrader. Videre i retning Sunndalen og Grøa. Finner stien som snirkler seg fra Hoåsbrekka gjennom bratt terreng 800 høydemeter oppover til Fossbotnin.

I kaldeste laget for å sove under åpen himmel, krysser fingrene for at det er nok snø til å få til en snøhule. Ankommer Fossbotnin - lettelse; her har vinden lagt opp store snødriver inn mot et bekkefar. Og attpåtil; rennende vann like ved.

Tre timer på øyet, men enda er vi for sent i gang til å få utnyttet dagen til fulle. Mye mer snø enn antatt - tar mere krefter og lengre tid å komme oss opp til breen i Fossbotnin og derifra opp til eggen mellom 1611 og Nordre Trolla. Innser ganske tidlig at vi ikke har nok tid til å komme oss opp på Store Trolla og til Pinakkelskar før det blir mørkt.

Racker opp når det bratner til under Nordre Trolla. Veksler mellom sikring fra standplass og løpende. Ti høydemeter under Nordre Trolla skjønner vi at det nok ikke er så lett å ta seg opp dit. Skal vi nå toppen må vi i så fall rappellere ned et stykke på nordsiden og prøve å ta oss inn på eggen som kommer fra Snøskar. Fotspor på eggen - to andre entusiaster har kommet den veien og nå er de i gang med å rappellere ned fra toppen og til nordvesteggen.

Blir til at vi lar Nordre Trolla stå ubesteget, og traverserer oss forbi på bratte snøflanker på sørsiden av toppen. Snøen er stabil og fin, men får inn noen sikringer i fast fjell underveis.

Tar oss opp på nordvesteggen og følger denne på løpende sikring bortover mot Store Trolla. Går fortere nå ettersom vi nå nyter godt av sporene fra de to som kom oss i forkjøpet. Begynner å skjømmes når vi nærmer oss innsteget for klatringen opp mot Store Trolla. Vi har sett oss ut en mulig bailerute her. Det har de andre to også, så vi følger på i deres spor.

Mye traversering på snøflanker - hadde ikke likt meg her under ustabile snøforhold. En 30m rappell med tauet lagt rundt et klippefremspring med et søkk bak. Vi kommer oss ned på en hylle under og får samlet tauendene og kobler oss inn til rappell. På med hodelykt. Mer traversering og nedklatring, og endelig er vi nede på breen.

En matbit i snøhula. Deretter retrett ned til Grøa. Nok en hamburger på Oppdal før turen går videre til Trondheim.

Ble jo ikke den distansen vi hadde tenkt. Men noe artig klatring, og noen nye erfaringer med klatring i kulda. Og ikke minst; en søndag blir sjelden bedre enn etter en langøkt i fjellheimen.

Lessons learned.

Sett av to klatredager med bivuakkering ved innsteget til klatringen på Store Trolla
Og når man først har to dager kan man jo like godt starte fra Giklingdalen, så får man gått hele traversen.
Bedre å ta på tauet med en gang, enn å kaste ned tau til andremann etter nesten å ha blitt overmannet av krampa og panikken etter første crux på den korte renna som så så fin ut for en frisolo.
Klatringen opp til Store Trolla ser forresten mye hissigere ut en jeg så for meg når jeg leste føreren.

Reparasjon av rifter i skallbekledning

Selv den mest slitesterke Gore-tex jakke eller bukse har lite den skulle ha sagt i møte med en kvass stålkant, et sleivsteg med stegjern eller uforsiktig omgang med isøks og isskruer. Så hva gjør du når riften i skallplagget er et faktum?

Letteste løsning er å klistre en bit ducttape eller gaffatape over riften. Varierende holdbarhet, men dersom du i tillegg liker det litt macho imaget dette gir så kan du alltids nøye deg med det. Eventuelt kan jobben overlates til profesjonelle - bra resultat, men med kost og tid som ulemper.

Er du imidlertid gjennomsnittlig fingernem bør det være grei skuring å få til en pen og holdbar reparasjon på egenhånd. Du trenger da litt bakepapir, maskeringstape, lynlim og en liten tøybit av nylon.

En fin kilde til nylontøy er repsettet til teltet (innerduken er prima vare ettersom den er rivesterk og suger opp lim lett.), eller lappen som fulgte med soveposen. Evt kan du ty til den gamle grilldressen.

Fremgangsmåten er som følger:

Legg plagget på et plant underlag. Sørg for at riftkantene ligger fint mot hverandre, og dekk riften med maskeringstape på utsiden av plagget. Gni tapen med neglene sånn at den setter seg godt, dette forhindrer at lynlimet lekker ut på utsiden av plagget.
Legg maskeringstape rundt riftenpå innsiden av plagget.
Klipp til en remse nylonstoff: ca 1 cm bred og litt lengre enn riften.
Legg på lynlim og legg samtidig på tøybiten. Bruk tuten på lynlimtuben til å jobbe limet inn i tøyet slik at det blir vætet og ligger fint.
Legg over en bit bakepapir og press hardt med fingrene slik at overflødig lim blir skviset ut. Hold i ca 10 sek før du tar bort bakepapiret og maskeringstapen..
Fjern deretter maskeringstapen på yttersiden av plagget. Dersom du har vært nøye på pkt 1 kan du nå bare skimte det som en gang var et gapende hull.

Reparasjon av skallplagg med lynlim

Weisslynge - Hjemmelaget slynge til slyngettrening

Oppskrift på et billig og bra alternativ til f. eks TRX, Redcord, Jungle Sports eller andre kommersielle slynger. Enkelt å sette opp og lett å justere. Perfekt til hjemmetrening eller til å ta med på reise.

Funksjonsmessig er slyngen tilsvarende øvrige alternativer som er tilgengelig på markedet, men baserer seg på utstyr og løsninger som er kjent for de fleste klatrere. Takk til Dan W som kom på løsningen med å bruke klemknute for å justere posisjon på grepene.

Du trenger følgende:

2 stk 100 cm 1" nylonbånd, eller 2 ferdigsydde 30cm, brede klatreslynger til håndgrep.
1 stk 200 cm 1" nylonbånd, eller en ferdigsydd 60cm - 120cm klatreslynge til toppfeste.
4 meter 7 mm statisk strømpetau.
2 stk 100cm 4 mm statisk strømpetau for å lage klemknuteslynger
1 stk karabinkrok

Innkjøp gjøres enklest i en klatrebutikkbutikk som selger statisk tau og bånd som metervare. Om du vil gjøre det billigst mulig kan du shoppe i båtavdelingen til Biltema eller Clas Ohlson. Nylonbånd i riktig bredde kan kuttes fra en lastestropp, men en tykkere båndslynge av type "tubular webbing" er å foretrekke da den er mer behagelig å holde i.

Fremgangsmåte:

Dersom du ikke benytter ferdigsydde slynger knyter du sammen de korte nylonbåndene til slynger med en båndknute.
Slå en åttetallsløkke eller overhåndsløkke midt på det lange tauet. I hver ende av tauet knytes en dobbel overhånds stoppknute.
De tynneste tauene knytes sammen til klemknuteslynger ved hjelp av dobbel fiskeknute
Klemknuteslyngene festes inn på hver ende av det lange tauet med en vikingknute med resterende slynge pekende mot tauendene. Legg knuten stramt slik at den låser seg ved belastning.
De korteste båndslyngene skjøtes inn på løkken på klemknuteslyngen ved hjelp av et ankerstikk.

Toppslyngen festes i egnet innfestingspunk; i stua, under hangboardet, i lekestativet, i bjørka i hagen osv. Dersom toppslyngen blir for lang kan denne legges dobbelt eller tredobbelt eller knytes av.

Høydene på grepene justeres enkelt ved å skyve klemknuten fra under- eller oversiden når slyngen er ubelastet. Når grepene belastes vil klemknuten låse seg fast i tauet.

Toppslyngen kan også settes fast i en døråpning i mangel på bedre innfesting. Skjøt sammen toppslyngen mot senterløkken på tauet. Legg da festeslyngen over toppen av dørbladet, sett på karabinkroken på den siden døren slår i mot, og lukk døren. Stram slyngen til karabinkroken legger seg mot glippen i overkant av dørbladet.

Weiss slynge

Fremgangsmåte

Feste i dør og oppheng i hangboard

Wooden rock rings

Inspirert av gode gamle turnringer lagde Metolius sine Rock Rings. Inspirert av Rock Rings ble disse Wooden Rock Rings til. 5mm Kryssfiner av bjørk laminert opp til passe tykkelse. Saget ut yttermålene og deretter ble grepene frest ut med håndoverfres. Målene er 125x135x35mm, og vekten ca en fjerdedel av originalene.

Sulten på sol - Himmeltinden 931 moh

For sjuende år på rad gikk julaftenturen opp til Himmeltinden, den høyeste toppen på Vestvågøy, for å se om vi kunne få et glimt av sola.

De seks foregående årene har været på julaften vært preget av alt fra regn og sludd til snøfokk, men med dårlig sikt som fellesnevner. I år derimot var det 10 blå, lite vind og viktigst av alt - lite skyer i horisonten i sør.

Turen startet fra Haukland og vi fulgte den gamle kjerreveien mot Uttakleiv før vi la kursen opp Durmålsdalen. Det var veldig lite snø i fjellet så skiene fikk bli hjemme og oppstigningen ble gjort med stegjern for å få feste i de knallharde restene etter forrige snøfall.

Etter halvannen time ankom vi første toppen samtidig som solen sto på sitt høyeste like etter klokken tolv. Det lå fortsatt en skydott over midttoppen, men etterhvert som vi nærmet oss lettet det opp, og vi kunne nyte synet av Lofoten delvis ikledd vinterdrakt. Og viktigst av alt - solen!

Leknes har i følge Wikipedia mørketid fra 7. desember til 5. januar. På himmeltinden som ligger bare noen kilometer unna har vi imidlertid påvist en mye kortere mørketid. For årene fremover får vi legge turen hit 21/22- desember for om mulig å avlyse hele mørketiden.

Solglimt fra Himmeltinden julaften 2012

Utsikt mot Flakstad og Moskenes

Sola på tur ned bak fjellene et sted på Helgeland.

Utsikt mot sør

Utsikt mot sør fra Himmeltindan julaften 2012

Snøhettatraversen vinter

Hettpiggen og Vesttoppen

Snøhettatraversen via Stortoppen 2286 moh, Midttoppen 2278 moh, Hettpiggen 2261 moh og Vesttoppen 2253 moh. En fantastisk tur i fantastiske omgivelser.

Utgangspunkt: Snøheim.

Bortovermeter: ca 14 000 m.

Oppovermeter: ca 1 000 m.

Taulengder: 4, noe løpende sikring.

Tidsforbruk vinter: 10-15 timer.

September 2011: Vinteren starter tidlig på Dovre. Uten vinterutstyr ser vi oss nødt til å snu med uforrettet sak.

Mars 2012: Vi sliter oss inn til Snøheim med pulker lastet med klatreutstyr og toppturski. Planen er å gå på ski til Stortoppen, klatre traversen, for så å avslutte med å kjøre ski ned renna fra Vesttoppen. Klatring med ski på ryggen... tja. Mørket innhenter oss allerede på Hettpiggen, og vi velger å returnere tilbake samme vei som vi kom.

Oktober 2012: Buss inn til Snøheim hvor vi etablerer basecamp. For en gangs skyld klarer vi å få til noe som ligner på alpin start i det vi starter oppstigningen mot Stortoppen i lyset fra utallige stjerner og en halv måne.

Snø i fjellheimen. Skyfri himmel. Solen står opp. Vi passerer Stortoppen etter 2,5 timer. Vinden friskner til, og når vi ankommer Midttoppen møtes vi av de første skyene som kommer snikende inn fra nordvest. Storm har meldt overskyet og vindstille - Yr har meldt sol og vind. Vi får nøye oss med det verste fra begge.

Det er like mye snø i fjellet som det var i mars, men ettersom ruta denne ganger har blitt gått av et annet taulag dagen i forveien slipper vi unna med litt mindre snømåking, og vi har i tillegg noen spor å gå etter der det ikke har føket igjen.

Vi luncher og racker opp i skaret før Hettpiggen og kommer oss frem til innsteget på Hettpiggen. Følger denne gangen den høyre av de to diedrene i renna og ankommer toppen etter å ha gått ut 50 meter tau.

Vi går usikret videre til vi finner et rappellfeste og rappellerer først fem meter ned til en hylle hvor vi finner neste anker som vi bruker til å rappellere over svaet og helt ned til skaret mellom Hettpiggen og Vesttoppen.

Herifra sikrer vi løpende til vi ankommer innsteget på renna til Vesttoppen. 15 meter opp i renna kommer jeg til første kruxet, vil gå rundt, men innser at letteste vei er opp den korte kaminen. Får plassert gode økser og i kombinasjon med litt kroppsjamming kommer jeg meg videre til hvileposisjon, og får tatt av meg sekken før jeg karrer meg opp på trygg grunn. Velger å etablere standplass tidlig slik at kommunikasjonen med resten av taulaget blir lettere. Resten av renna byr på én taulengde med morsom og variert klatring før vi kommer til slakere terreng og går over til løpende sikringsarbeid mens vi leter etter enkleste vei til toppen. Etablerer to standplasser med dertil mislykkede forsøk på å ta oss opp til toppen. På tredje forsøk klaffer det heldigvis - jeg rydder unna snø og den ene gode økseplasseringen avløser den andre. Plages på sisteflyttet, men omsider finner jeg en sekvens som fungerer og tar meg opp til toppen. Etablerer standplass i det som jeg antar er rappellankeret som brukes av de som går ruta andre veien.

Mørket kommer samtidig som sistemann ankommer toppen. Vi finner frem hodelyktene og spaserer ned til Snøheim igjen. Etter 15 timer på farten kryper vi ned i soveposene og sover det vi kan mens vinden fillerister teltene gjennom natta. Første buss ut. Mange opplevelser rikere, to telt fattigere.

I skaret før Midttoppen

Snøhettamassivet ved daggry

På vei mot innsteget på Hettpiggen

Rappell ned fra Hettpiggen

Første kruxet i renna opp mot Vesttoppen

Traversen over Snøhetta gjennomført. Vi ankommer Vesttoppen samtidig som mørket

Perlon 6B - Källberga, Uppsala

Med kurs for Åland og noen timer slakk før fergen fra Grisslehamn skulle gå, ble det tid til å stoppe for å sjekke forholdene for buldring på Källberga like utenfor Uppsala.

Mange fine problem her, men mye innsekter og litt i varmeste laget tidlig i Juli. Jobbet med Leguan 6C+ og Jaguar 6A+ uten å komme helt i mål med de. AA avsluttet økten med å flashe Perlon 6B.

Stetind - Sydpillaren

Sydpillaren er en flott og litt mer seriøs rute på fjorten taulengder som tar deg til toppen av Norges nasjonalfjell Stetind.

De ni første taulengdene som tar deg opp til andre amfi hvor du har mulighet til å baile ut via travers til mysosten og normalveien er i føreren gradert med vanskelighetsgrad opp til 5-. De tre neste lengdene mot toppen av Stetinden er betydelig brattere og har vanskelighetsgrad opp til 6-.
Fører for ruten kan laste ned gratis fra Rockfax:
http://www.rockfax.com/climbing-guides/miniguides/stetind-south-pillar/

Har du planer om å utforske regionen ytterligere anbefales det å kjøpe boken "Stetind and Narvik - Dancing on the Devil's Dancefloor " som dekker veldig mange fine ruter i området.

Stetind, sydpilaren

Redigert 19.08.2013

Bratte gleder har tidligere omtalt fjellpartiet som har rast ut på nest siste lengde før 2. amfi. I føreren til Rockfax er ruten tegnet til venstre for raset, mens i Narvikføreren er ruten tegnet der fjellet har rast ut. Det er mulig å klatre begge steder, men den venstre varianten er nok å foretrekke med tanke på løse stenblokker i toppen av diederet der det har rast.

Buldring på Åland

Øygruppen som ligger i Østersjøen mellom Sverige og Finland har mye fin natur og mye fin buldring å by på i alle vanskelighetsgrader. Buldringen er hovedsaklig fordelt på områdene Kasviken, Djupviken (Getabergen, Geta grottor) og Fågelbergen i Geta. Beskrivelse av ca halvparten av de over to hundre buldreproblemer på områdene finnes på http://27crags.com/areas/aland

For å komme deg til Djupviken eller Fågelbergen: parker på Soltuna (http://www.visitaland.com/soltuna/se/) og ta beina fatt. Djupviken ligger ca 25 minutter unna, og Fågelbergen ca 45 minutter. Ikke benytt private veier for å spare inn på anmarsjen til klatrefeltet ettersom dette vil kunne føre til konflikt med grunneiere.

Åland har valgt å begrense allemannsretten mer enn det som er tilfelle i de øvrige nordiske landene for å unngå slitasje på naturen. Dette innebærer at telting i det fri ikke er tillatt og det er heller ikke tillatt å fyre opp bål. Som på andre steder du ferdes; ikke legg igjen søppel.

Grottan

Fågelbergen

Og her er en video fra et av buldrene..

En smak av Pyreneene - GRP gjennom Andorra

I den østlige delen av Pyreneene, inneklemt mellom Spania og Frankrike, ligger Andorra. Laveste punkt i landet er 870 moh og høyeste punkt er Comapedrosa på 2 942 moh. Landet består for det meste av fjell og bebyggelsen er begrenset til de relativt trange dalbunnene av landet. Andorra er kanskje mest kjent som skatteparadis og for tax-free handel men har mer å by på for den som liker å ferdes i fjellet. Fordelingen mellom bebygd og ubebygd areal tilsier at man bør sette av noen dager i fjellheimen om man skal oppleve landet.

Tidlig juni tok jeg turen hit med tanke på å få en smakebit av Pyreneene. Fly til Barcelona med påfølgende tretimers busstur og jeg var på plass i hovedstaden Andorra la Vella.

Etter et par dager med forberedelser og innkjøp bestemte jeg meg for å gå en runde som innefor landets grenser som kalles GRP. Løypen er på ca 110 km og innebærer en opp- og nedstigning på noe over 8000 høydemeter. Ruten går igjennom Andorras sju kommuner og begge landets nasjonalparker og er dermed en fin måte å få med de mange variasjoner i landskapet underveis.

Bratt? Turen er egnet for alle som er vant til å ferdes i fjellterreng - tidvis bratt og ulendt, men for det meste gode og godt merkede stier. Noen få luftige og eksponerte partier, men på de fleste av disse var det satt opp kjetting som sikring.

På en uke rekker man å se det meste av landet, men om man har kortere tid eller ønsker komforten med å bo på hotell er det ingenting i veien for å ta dagsturer inn i fjellet. Turbeskrivelse for de fineste dagsturene fås kjøpt på turistinformasjonen i Andorra la Vella for en billig penge. Et annet alternativ om du har kortere tid er å følge den delen av GR11 eller HRP som går gjennom Andorra.

Om du har lyst til å se hele fjellkjeden og har veldig god tid kan du følge GR11 gjennom den spanske delen av Pyreneene eller GR10 som hovedsaklig går igjennom den franske delen av fjellkjeden fra Atlanterhavet til Middelhavet. Det finnes også en mer alpin rute gjennom Pyreneene som kalles HRP, denne går også gjennom Andorra og er sammenfallende med deler av GRP.

I utgangspunktet hadde jeg tenkt å overnatte i telt, men fant ut at Andorra har et godt utbygd nettverk av selvbetjeningshytter. Hyttene står åpne og er til fri bruk. Hyttene er bygd i stein og betong og har åpne ildsteder og et varierende antall senger laget av stål. Standarden er ikke som på norske dnt-hytter, men hyttene gir ly mot uvær og er svale selv om solen står på. I sesongen blir det fraktet ut ved til hyttene, men dersom dette ikke finnes er det vanligvis mulig å finne ved i skogen i nærheten av hyttene slik at man får litt varme i hytten. Det er også to betjente hytter (Juclar og Coma Pedrosa) hvor standarden er litt høyere og du har mulighet til å kjøpe mat.

Sesongen for fotturer i Andorra er juni-september. Til tross for at Pyreneene ligger i varme strøk bør du være forberedt på kaldt vær. I juni opplevde jeg alt fra 25 grader nede i dalene til 5 grader og mye vind i høyden. Opplevde også kraftig tordenvær meg hagl på 15 mm størrelse.

Kart og oversikt over hyttene kan lastes ned her. Når du ankommer Andorra kan du kjøpe turkart på turistinformasjonen for et par euro. Kartet har med høydeprofiler og info om hyttene og er alt du trenger så lenge som du ikke har tenkt å gå utenfor merkede løyper.

Jeg valgte å starte fra Andorra la Vella, og fulgte GR-7 til jeg kom inn på GRP løypen. Herifra brukte jeg fem dagsetapper på å fullføre runden i motsols retning. Om jeg skulle tatt turen på nytt skulle jeg startet i Aixovall som er det laveste punktet på runden og brukt noen dager ekstra på runden. Et godt forslag til dagsetapper for sju dager samt mer utfyllende info ligger her.

Utsikt fra Pic Negre 2644 moh

Toppturbeta Snasahögarna

Navnet på fjellområdet røper på ingen måte hva du finner her. Men tar du turen hit oppdager du at det svenskene kaller for hauger i virkeligheten er mer alpine formasjoner enn mye av det som kategoriseres som fjell i Trøndelag. Sesongen starter sent her ettersom bilveien vanligvis åpner først i februar. Til gjengjeld varer sesongen lenge og ofte er det mulig å kjøre ski så sent som i juni.

Kartutsnitt over Snasahögarna

Panoramabilde tatt fra bilveien foran Östra Tväråklumpen

Det er hovedsaklig fem topper som er verdt å avlegge et besøk med toppturski på bena:

Storsnasen 1463 moh
Lillsnasen ca 1350 moh
Östra Tväråklumpen 1255 moh
Västra Tväråklumpen 1409 moh
Getryggen 1382 moh

Östra og Västra Tväråklumparna er på kartet bare beskrevet som Tväråklumparna. Bekkene som renner på sør- og nordsiden av fjellene heter hhv Sönner Tverån og Norder Tverån og av den grunn er det mange som omtaler Tvëråklumparna som Sönner Tveråklumpen og Norder Tveråklumpen. I virkeligheten renner begge elvene like nært begge toppene og jeg har derfor valgt å omtale toppene som Østre og Vestre Tväråklumpen.

Toppene er relativt lave ettersom parkeringen ligger på omtrent 750 meters høyde. Toppene ligger ganske tett og har kort anmarsj, så dersom føret er bra og man har lyst på en litt lengre tur er det ingenting i veien for å ta alle eller flere av toppene på samme tur.

Adkomst: 17 km øst for Storlien tar man av fra E14 og følger skiltingen mot Storulvån. Fjellene åpenbarer seg på høyre side av veien etterhver som man nærmer seg Storulvån Fjällstation. Fra Trondheim er det 140 km å kjøre, mens fra Åre er det ca 60 km

Edit:
Veien inn til Storulvån er vanligvis vinterstengt i perioden 1. november og frem frem til 1. februar. I perioder er veien også nattestengt fra 2200 til 0800. Veien kan også være stengt ved dårlig vær.

For oppdatert informasjon sjekk ut http://trafikinfo.trafikverket.se/LIT/#url=Vagtrafiken/Textrapporter
Hak av for Jämtlands län, og skriv inn vei nr. 1019.

Parkering: Avhengig av hvilke av toppene du ønsker å avlegge et besøk kan man parkere langsmed veien. Dersom du ønsker å parkere ved Storulvån Fjällstation må man betale for dette dersom man ikke er overnatter på stasjonen.

Spinnvill 6A - Korsvika

Underdong 6C - Korsvika

Oppskrift på hjemmelaget splitboard

Har lenge tenkt på å bygge et par toppturski, og for ett år siden kjøpte jeg inn materialer fra snowboardmaterials.com.Ga til slutt opp å finne meg et egnet lokale og det endte med at jeg tok i bruk stua i leiligheten jeg bor i samt lagerboden i parkeringskjelleren.

Ettersom jeg lenge har vært sugen på å anskaffe splitboard bestemte jeg meg for å gjøre et forsøk på dette.
Det ligger mye info om ski- og snowboardbygging på nett, og ved å plukke det som smakte best fra det jeg kom over ble det denne oppskriften jeg landet på.

Ingredienser:
Sålemateriale
Stålkanter
Inserts til bindinger
Treverk til kjerne
Triax glassfibermatte
Epoksylim
P-tex til tuppene

Tidsforbruk: Dager og uker for min del, men bør gå på 3 dager om man har alt utstyr rigget
Vanskelighetsgrad: Avhengig av hvor godt verktøy man har

Det ferdige brettet på tur i Lofoten

1. Utforming og oppbygging
Jeg valgte innsvingradius fra et gammelt brett fra Salomon som jeg er fornøyd med og lot meg inspirere av bredde og lengde fra dagens bestselgere. Jeg landet på en form som ligner veldig på jj-skiene fra armada, med et tydelig skille mellom innsving og tupper. Jeg valgte å bygge brettet med nullspenn i den innsvingte delen av brettet, og "early rise" i front.

Oppbygging av skiene er videre inspirert av et pat 4frnt Renegades jeg har stående. Dette er en sandwichkonstruksjon som ikke har plast i sidekantene, noe som gjør at trekjernen er eksponert på sidene. Litt stilig, men først og fremst enklere å lage

2. Tilskjæring av såle
Jeg merket opp mål på sålematerialet og skjærte dette til med kniv og linjal. Til neste prosjekt skal jeg lage en mal av et materiale som holder formen bedre enn sålen selv slik at jeg kan bruke den som mal når stålkantene skal limes på.

3. Montering av stålkanter
Stålkantene ble avfettet med sprit og limt på sålen med lynlim. Ettersom jeg har begrenset med klemmer tilgjengelig ble dette en litt tidkrevende prosess.

Liming av indre stålkant

Undersiden av sålene med stålkanter på plass

Undersiden av sålen kledd med tape og lagt sammen med fyrstikker som avstandsstykker slik at det blir plass til å sage skiene fra hverandre etter laminering. .

4. Laminering av trekjerne
Stivheten og styrken i en moderne ski ligger i kombinasjonen av kjerne omgitt av øvre og nedre lag med glassfiber eller karbonfiber. Ettersom dette bare var ment som et prøveprosjekt benyttet jeg billige materialer til kjerne, dvs gran. Jeg laminerte sammen en kjerne som var like bred som hele brettet.

Laminering av trekjerne

5. Profilering av kjerne
Ved hjelp av en håndoverfres satt opp i en sleide fikk planfreste jeg hele kjernen på undersiden. På oversiden valgte jeg å ha jevn tykkelse i mellom og under bindingene, 7 mm som gradvis gikk ned til 2 mm mot tuppene.

Fresen dras frem og tilbake i sporet på sleiden. Sleiden dras i langs lektene som er lagt på arbeidsbordet

Den ferdig profilerte kjernen

6. Tupp og halestykker
For økt slitestyrke og for å unngå åpen endeved la jeg inn biter med 2mm p-tex i tupp og hale.

Plasten er tilpasset kjernen for baktuppen

5. Montering av inserts for bindinger

Ettersom jeg visste hvilken plassering jeg ønsket å ha på bindingene begrenset jeg meg til å legge inn fire inserts for hver binding.

6. Laminering
Dette er det kritiske steget i byggeprosessen. Jeg brukte epoksy med potlife på 20 minutter noe som er helt i minste laget. På den tiden skal alle delene våtes ut med lim og stables og posisjoneres slik at brettet får den ønskede formen.

Til å presse sammen delene valgte jeg å benytte en vakuumpumpe ettersom det ville blitt litt voldsomt å bygge en pneumatisk presse i stua mi.

Jeg brukte en plastfolie på ca 1800 x 1200 og la sålen på den ene halvdelen av plasten. Deretter blandet jeg epoksy og smurte inn baksiden av sålen med lim før jeg la på ett lag med glassfiber og våtet denne ut med lim. Jeg våtet deretter kjerne og tuppene med lim og la disse på plass. Øverst la jeg et lag med glassfiber som jeg våtet ut.

Over det siste laget glassfiber la jeg deretter ett lag smurt plastfolie og et luftemateriale opp der igjen. Dette for at overflødig lim som presses ut av skien skal ha en plass å legge seg.

Når alle lagene var stablet og posisjonert la jeg en streng med silikon rundt skiene, og brettet plastfolien over og koblet til vakuumpumpen. Når vakuumet bygges opp forsvinner alle luft fra posen og man får tilnærmet en atmosfæres trykk på delene som skal limes sammen.

Jeg brukte skrutvinger for å holde brettet plant under herding av limet.

Tuppene fikk sin form ved å kile lekter under

Det ferdig laminerte brettet tatt ut av plasten

7. Renskjæring og trimming av kanter
Etter at limet er ferdig herdet er det tid for å ta det ut av plasten og skjære bort all glassfiber og treverk som stikker utenfor kanten av sålen.

Brettet er grovskjært med stikksag

Brettet er splittet og kantene fases av med båndsliper

7. UV-beskyttelse og kantbeskyttelse

For å beskyttet epoksyen mot UV-stråling legges det vanligvis inn et topplag av plast på toppen i lamineringsprosessen. Som et eksperiment valgte jeg å heller lakkere brettet med klarlakk som UV-beskyttelse.

Jeg valgte også å legge et lag epoksy for å forsegle kantene.

Brettet klart for montering av bindinger.

7. Montering av bindinger

Valgte å bruke bindinger og hælløftere fra Voile. Bindingene ble montert med maskinskruer i insertene jeg hadde satt inn. Øvrig utstyr ble montert med vanlig bindingsskruer.

Krokene for å holde brettet sammen lagde jeg av glassfiber. Disse er i ettertid erstattet av stålkroker som kan roteres bort fra kanten når brettet er i gåmodus.

Montering av bindinger

Brettet er ferdig oppsatt med bindinger

Brettet i gåmodus

8. Oppsetting av stålkanter og såle

Valgte å slipe struktur i sålen med båndsliper før jeg la på glider. Stålkantene ble slipt kvasse i den innsvingte delen av brettet, mens jeg valgte å runde av kantene frem mot tuppene.

9. Testtur

Deretter pakket jeg utstyret og dro til Lofoten en langhelg for å teste brettet.

Første testtur

10. Oppsett

Når jeg valgte å ta i bruk snowboard til toppturer var det naturlig å velge et oppsett med hardboots slik at jeg kunne bruke randoneeskoene videre og dermed ha mulighet til lett å kunne ta på stegjern.

11. Modifikasjoner
I ettertid har jeg lakkert brettet hvitt. I tillegg har jeg filt til kroker i metall - de opprinnelige i glassfiber hadde dårlig holdbarhet. De nye krokene er også mulig å snu slik at de ikke stikker utenfor brettet når det er i gåmodus.

Ferdig lakkert

Nye kroker

Nye kroker på tupp og hale

Det ferdige brettet